Vi ser bort fra de utmerkede fastboende, som selvsagt svinger av Riksvei 83 og inn på fylkesvei 102 oppe i krysset, og skal hjem.

Men flertallet klapper til kai, gasser i land og kjører rett forbi. Hvor skal de, mot Gombogen, Langvassbukta, Kjerringnes, Sigerfjord, Sortland, kanskje helt til det ytterste kultiverte punkt i Vesterålen, Andenes?

Eller de ankommer andre veien, for å ta ferga over Gullesfjorden og Austnesfjorden til Revsnes, klappe til kai, gasse i land og kjøre i en fart til Hemmestad, Vik, Borkenes, eller kanskje endog våge seg over Eidet helt til det ytterste kulturelle sentrum, kjent som, eh, Harstad.

Det er ingen grunn til å la Flesnes i fred. Ta svingen en dag, det er sjelden mer enn en time til neste ferge. Kjør inn på Fylkesvei 102, forbi skolen og den staselige ballbingen, reist på dugnad av ei befolkning med standhaftig motstandsdyktighet mot flytting. Det er naturligvis for at Flesnes er en tiltalende vakker, rolig, fredelig og gemeinslig plett på jorda.

Kjør lenger inn, bortover ei lang, slak brem mot fjorden, og se fredsommelig ro og fordragelighet bortover mot Moland og der, og fylkesveien stadig mer overgår i udefinert og og knappbrøyta eksistens.

Ørna ser bebyggelse på armlengdes avstyand til naboen, stelte småbruk klar for en ny vår - uansett hvor mye snø som kommer. Men også tiltak for å gjøre fellesskapet meningsfylt. Ballbingen ved skolen er nevnt. Ei båthavn, en samlingsplass i friluft lenger inn skal det være...