I alle fall akkurat nå, mens verden knitrer under iskuldas jerngrep. Livet ligger liksom på vent under et tynt skall av vinter, som sakte, men sikkert kommer til å overgi seg til ei stadig mer karsk og vårkåt sol. Sommersevja ligger klar og venter på en våt sørvest. En dusj i morrasola, så er vi i gang!
Men inntrykket i dette bildet er roligere enn virkeligheten.
Kjøtta. Et lavloftet lite paradis av grønn blandingsskog et stykke ute i det blå. Ikke bare heimehavn for «Anna Rogde» i sin tid, men i mange tiår anget øya av sild, storkar og penger, og byen et kvarter med hurtigbåt lenger sør, skufla havets sølv opp, og rikdommen inn, og ble rikere og rikere år etter år. En diger oljefabrikk dominerte horisont, oppmerksomhet og hverdag, og øya sprellet av levd arbeidsliv og nevetak.
I dag ligger det lille samfunnet delvis på utpust, men altså bare på overflata, de få antall fastboende har hendene fulle. De fisker, holder sauer og tilbyr grillkos og pusting med magen for tilreisende. Et turistmottak, kan man kanskje si, en destinasjon for lange, tilbakelente zen-øyeblikk gjennom en mørketidssesong som - etter kalenderen i alle fall - er i ferd med å åpne seg mot den grønne sida av året.
Ved sørenden, utenfor ørneblikket, ligger et oppdrettsanlegg hvor millioner av måltider blir til.
Det kan selvfølgelig regne bøtter og spann og blåse stikker og strå rundt novene, og folk og dyr må bruke lang spiker i bygningene, stramme bardunene i tilværelsen, og ellers bite seg fast i underlaget.
Men ørna har allerede bestemt retur til sommeren, når hyttefolk og sommergjester har myldret inn for å la seg innlemme i paradiset, hvor, hvis man vil, kan la plengressets vekst være det mest spennende man tillater vederfare dagen.