Ved nærmere ettersyn ser ørna at det kryr og kravler av aktivitet, en hel del er på gang i det store området som har tilhørt, og som ennå for en stor del, tilhører anerike Kvedfjord Fabrikker.

Så uavklart kan det neppe være. De svære sildoljetankene stikker seg fram og minner om storhetstid og travel affære, og huser ennå aktiviteter, og den som har hørt akustikken et slikt volum kan frambringe, er varig merket.

Det er en blæstrig og litt for kald torsdag, med slørskyer over Kvæfjorden. Sola henger der nede over Gullesfjorden i sørspissen av kommunen et sted. Vi snakker jo om en kommune som stikker så langt sør at fylkesgrensa må gjøre krappe svinger for å komme rundt.

Ørna har akkurat kvittert for underdeilige Kveøya, og titter ned på Kvæfjord kommunes livlige senter - for lengst en liten by med både shopping, studenter, kafé, kaffe, kulturhus og kildesortering - og nesten ingen navn i fiskerimanntallet, akkurat som mange andre byer. Og hva sies om et byggvarehus med det som må være verdens mest maleriske utsikt der til venstre for miljøstasjonen!

Oljetankene? La dem stå. Der hvor Harstad bygning for bygning jobber for å tre inn i den grå rekka av kliss like nordnorske byer, kan Borkenes vise vei med å skape et signalbygg av heftige dimensjoner. Bare å knipe øynene halvt igjen og begynne å fabulere.

Når man i tillegg tenker på hvor grønn denne kommunen er på andre tider av året, og all maten som blir produsert, ja så vassflyg kjeften. Kvæfjord har så mye for seg, og fjerdingene er så åpent innstilt, at det må være en ren inkurie - en forglemmelse - at ikke nabokommunene - for eksempel Harstad - har søkt innlemmelse for lenge siden. Felles sak? Fylkesgrensa. Det burde være tilstrekkelig, sånn til å begynne med. Så står jo Vesterålen, Lødingen, Ofoten og Vågan for tur. I casinokapitalens tidsalder er det som kjent bare én frelse: Størrelse. Vips, så er Tromsø nummer to i nord...

Det er umulig å se med annet enn velvilje på Borkenes - et av endepunktene på den nye Busslinje 16. Omgivelsene anger herlighet, åsene og fjellene strekker seg langt attover den felles fjellheimen. Framtida ser løfterik ut. Samferdselen øker. Samarbeidet er allerede rikt. Samkvemet er til å tåle. Samtalen frisk. Forhåpentligvis stimulerer perlen på bildet til mer av alt som har «sam» i seg.