Av: Monika Sørensen

Jeg har i 17 år + levd med diagnosen kompleks PTSD. Jeg har i 17 år kjempet daglig med konsekvensene av å ha en slik diagnose. Og for de som ikke vet hva en slik diagnose innebærer, så er det kort fortalt en daglig kamp på liv og død.

I 2013 og 2014 startet min «karriere», som jeg helst skulle ha sluppet, å måtte kjempe offentlig, og være manges stemme ut.

Helse Nord ved daværende styreleder Lars Vorland la ned eneste offentlige tilbudet på døgnbehandling vi med kompleks PTSD hadde her i nord. Traumeavdelingen i Bodø ble vedtatt nedlagt 29. april 2014 etter en lang kamp fra brukere, pårørende, ansatte og fagmiljø. De skulle spare 10 millioner kroner, og det skulle omstruktureres til det bedre, vi skulle få hjelp på våre lokale DPS og viktigheten av å være nær familie og barn, være i lokalmiljøet, nær våre hjem ble fremsatt som et viktig argument i god omstrukturering.

Ett godt opparbeidet fagmiljø, en godt fungerende avdeling, en avdeling som tok imot de svakeste og sykeste av oss, ble fragmentert. Vi ble lovd noe mye bedre … Det som vi ble lovd har jeg enda ikke sett, snart 10 år etter nedleggelsen er jeg fremdeles ufør, jeg er fremdeles psyk, jeg har fått flere diagnoser på kjøpet, jeg går fremdeles inn og ut dørene på døgnavdelingen i Harstad og mottar hjelp fra både fastlege, ambulant akutt team, VOP og den kommunale psykiatritjenesten. Nedleggelsen av Traumeavdelingen Bodø har kostet meg snart 10 år ekstra i helsevesenet. Det har kostet meg både psykisk og somatisk. Men jeg er i live enda.

Til tross for nedleggelsen har jeg klart å finne en mening, for der finnes noe lokal hjelp, om ikke like spesifisert og god, så finnes den.

Døgnavdelingen lokalt er her når det er skikkelig krise, ambulant akutt team er/var der og kunne komme hjem når det «brenner på dass», når mørket er helt svart.

Eirik Stellander og Marit Lind (henholdsvis klinikksjef ved Psykisk helse- og rusklinikken og konstituert administrerende direktør i Helse Nord, red.anm.) skal dere omstrukturere og omorganisere til det bedre i skjul av å spare penger. For det er lettere å kutte i psykiatri enn i somatikk. For dødsfallene hos oss kan ofte ikke konkret måles tilbake til feil behandling, noe konkret som skjede under operasjon eller en helt kjent dødelig diagnose.

Så lurer jeg på hva den omstruktureringa til det bedre er? Kan dere gå ut offentlig å forklare det med konkrete ord som vi brukere, pårørende og ansatte forstår?

For vi er berørt allerede. Og heller ikke det er til det bedre …

Nedskjæring og sparing har allerede rammet ambulant akutt team Harstad.

Det å kalle de ett ambulerende team lengre kan egentlig strykes. De er et team som nå driver mest med telefonkonsultasjoner. Der de før kunne komme hjem til deg, må du forhåpentligvis være i stand til å dra til dem, om du trenger akutt hjelp, eller så blir det en telefonkonsultasjon. Å snakke på telefon vil aldri bli det samme som å møtes i samme rom, der hjelperen kan tolke og se både hva som blir sagt og hvilke kroppsspråk du har. Og gi omsorg, tid og rom til den gode samtalen, til å hjelpe og vurdere om det er behov for noe mer, som en innleggelse på døgnavdelingen for eksempel. Eller kanskje en tur på legevakten om det er en selvskader som sitter foran dem i rommet. Den avgjørelsen er vanskelig å ta over en telefon, for du mister en sans, nemlig synet over hva du faktisk ser.

Ambulant team er rammet av en stille nedskjæring, bemanning i helg og helligdager er allerede gått ned, og fra 19. juni rammes vi og de enda hardere. Da reduseres åpningstidene med en time på kveldstid, og helgebemanning går ned til et minimum, som er da én person som skal ta imot alle henvendelser som kommer inn. Det sier seg selv at er du i god nok form til å møte opp der, så blir ikke samtalen like kvalitativt god når den ansatte parallelt må besvare telefoner som kommer inn. Og hvem skal de velge å prioritere om to telefoner eller flere kommer samtidig?

Og den ene timen på kvelden der det reduseres i åpningstid, er faktisk en ganske kritisk time for oss som er i behov av hjelp. For det er når alle andre offentlige kontor og hjelpetilbud, som kommunal psykiatri tjeneste er stengt og mørket kommer, timene bli tyngst og livsviljen synker. Så allerede bør vi ikke bli dårlige i helg og helligdager, og nå heller ikke etter kl. 21 på kvelden.

Eirik og Marit hvor skal mennesker søke hjelp når vi trenger det som mest, som alle blir oppfordret til å gjøre?

Hos vår overarbeidet fastlege som er på andre timen overtid, om vi er så heldig å ha en?

Hos en kommunal psykiatritjeneste som er på randen fordi antall henvendelser øker, men ikke antall stillinger? På legevakten, der de har mest kompetanse på somatiske lidelser, og ventetiden ofte er timevis på et overfylt venterom? Der de må avgjøre hvem som må prioriteres først: Gutten med den brukne foten som gråter av smerte, eller hun som gjemmer seg i hjørne, stille full av angst? Noen vil alltid være i behov av en døgnbasert innleggelse, helst over litt tid.

Skal vi gå baklengs inn i fremtiden slik det var før ambulant akutt team ble etablert, der vi ble skipet i drosje til Tromsø med to følgepersoner, eller med politi, før vi ble vurdert og ofte sendt hjem eller tilbake til Harstad og den lokale døgnavdelingen? For det var tross alt der vi hørte hjemme. En drosjereise tur-retur Tromsø med to følgepersoner for 10 år siden kostet et femsifret beløp pr. strekning for én pasient. Tør ikke tenke tanken hva det koster i dag. Skal vi busses til Narvik eller båt til Silsand alene eller sammen med følgeperson? Til ukjente fremmede, langt unna barna våre? Og hvem blir følgeperson, for det er vel ikke tenkt vi skal komme oss dit selv? Alene?

Død vil i ytterste konsekvens være utfallet for mange. Jeg snakker av 17 års erfaring og jeg vet hva god hjelp er som redder liv, ellers har ikke jeg vært her i dag, og det er mange som meg. Vi trenger tid, tillit, trygghet og bli tålt av de som kjenner oss, lokalt her i Harstad.

Eirik Stellander og Marit Lind, den omorganiseringen eller omstruktureringen som kommer til å bli til det verre, trenger vi ikke. Ventetiden på VOP blir ikke mindre av å legge ned døgnavdelingen. Det er forskjell på en psykolog og en sykepleier i kvalitet og kunnskap på behandlingssamtaler.

En organisering til det bedre er det vi trenger, med flere døgnplasser, et samlet fagmiljø, mulighet for hjemmebesøk, flere ansatte og lengre åpningstid. Lokalt! Også her i Harstad!