Skrevet av Morten Rennemo, kontaktperson grunnskole, Utdanningsforbundet Troms

Regjeringen lanserte 12.januar en strategi for rekruttering til lærerutdanningene og læreryrket 2024–2030. Kort applaus for å ha oppfattet at vi står midt i en lærerkrise. Om strategien skal virke, må imidlertid vage intensjoner bli til konkrete tiltak.

Det var på høy tid at alle parter i skolesektoren nå er enige om at vi har en lærerkrise. Verst er det i nord. Ja, det er færre og færre elever i Troms som får undervisning av lærere med godkjent lærerutdanning. Grunnskolens informasjonssystem (GSI) viser at skolene i Troms for inneværende skoleår budsjetterer med at 9,1 % av lærerne i grunnskolen ikke vil være kvalifiserte dette skoleåret. For Harstad er tallene verre. Her er 13,35 % av lærerne ikke kvalifiserte.

Vi vet at regnskapet vil bli langt verre.

Samtidig er fallet i antall studenter som begynner på lærerutdanningene i fritt fall. Ja, ordet krise kan like godt brukes som ordet katastrofe. På universitet i Tromsø begynte 126 studenter høsten 2023 på ulike lærerutdanninger. Det sto 199 studieplasser ledige. På tre år har antall studenter som har begynt på lærerutdanningene ved UIT falt med 50 prosent. Dette vil ha konsekvenser langt inn i fremtiden.

Strategi for rekruttering, som de fleste av aktørene i barnehage- og skolesektoren har skrevet under på, forplikter partene på forskjellig vis, men uten at man egentlig vil gjøre noe med det som virkelig vil virke. Lønna må opp og arbeidsbyrden må ned. Når regjering og stat aldri tar ansvaret for å gjøre noe med de faktorene, men skyver det over på «partene», vil strategien ikke virke. Innledningsvis skriver man at «Årsakene til dagens rekrutteringssituasjon er mange og sammensatte.» Ja, er det nå egentlig det?

For en tid tilbake gikk den kjente samfunnsdebattanten og læreren Sanna Sarromaa ut i VG og ga beskjed om at nok er nok: Hun slutter som lærer. Sarromaa er bare en av mange lærere som nå slutter i det som kanskje er det mest meningsfulle av alle yrker fordi det gradvis ble tømt for mening.

Til Harstad Tidende uttrykte en annen lærer, Mette Dahl Schjelderup, at «frustrasjonen over få ressurser på et overordnet plan til å løse oppgaven og ivareta alle elevene, ikke minst de mest sårbare, gjør noe med deg» før hun sluttet. Kathrine Nyborg Johansen fortalte til Nordlys at kravene til læreryrket hadde blitt så store at det å være lærer ikke lenger var forenelig «med å ha et liv – eller å være et menneske». Andre lærere forteller om utbrenthet etter å ha holdt ut i mange år.

Rundt om i Norge er det flere slike historier i media, om lærere som slutter fordi ikke lenger klarer å være lærere. Mange flere slutter i resignert stillhet, og mange føler nok på skam og dårlig samvittighet fordi de ikke klarte mer. Det er ikke deres feil.

Det lærerne forteller om når de slutter handler ofte om de samme tingene.

Forskjellene i hvor mye kommunene bruker på skole varierer veldig mye. Mange ganger opplever lærerne at elevene ikke får den hjelpa de trenger. For læreren sliter det på den profesjonelle integriteten og på samvittigheten. De føler på et personlig ansvar for eleven. Over tid er dette ikke til å holde ut, og de slutter i yrket.

En god lærer kan aldri kompensere for en underfinansiert sektor. Riktig finansiering betyr færre unødvendige oppgaver for lærerne, som igjen betyr mer tid til å gi barn og elever den oppmerksomheten og støtten de har krav på. Det gir gode arbeidsforhold og bedre trivsel for både lærere, barn og elever. Å investere i skole er å investere i fremtiden.

For det andre har lærerrollen etter hvert blitt helt grenseløs. En lærer kan vel gjøre alt? For å spare penger har f.eks. Målselv og Senja kommune bestemt at skolene selv må måke fri innganger og nødutganger. Ingen lærere så for seg at snømåking var en del jobben da de søkte. Lærere som slutter sier alle noe om at det blir mindre og mindre tid til å være lærer, og at tida blir spist opp av andre oppgaver. Å rydde snø, veilede foreldre i barneoppdragelse, være psykolog, vaktmester og familieterapeut er bare noen av oppgavene en lærer skal gjøre. Dette kommer på toppen av økte dokumentasjonskrav og et nettverk av apper man skal registrere ulike ting i. Å planlegge gode undervisningsopplegg blir det lite tid til, og på veien hjem går tankene til de elevene som ikke fikk den hjelpen de skulle hatt, i dag heller.

Over tid har også selve statusen til læreryrket falt, og det er flere grunner til det. Elevenes rettigheter har f.eks. blitt vesentlig styrket de siste 15 årene, uten at dette nødvendigvis har blitt balansert mot lærernes yrkesutøvelse. Det gjør at makta i klasserommet rett og slett er flytta bort fra læreren og over på elevene. Mange lærere har også blitt redde for så si noe som kan krenke en elev. Da er det mange temaer og innfallsvinkler man må passe på ikke blir nevnt. Læreren må passe seg for å være spontan og morsom. Ikke rart elevene kjeder seg. At det forventes at læreren skal ordne alle mulige andre oppgaver medfører heller ikke til at statusen blir styrket. Mange har også snakket ned yrket, også KS – som ei stund uttalte at det ikke var så nøye om du hadde lærerutdanning for å være lærer.

Det bør bekymre et helt samfunn at mange lærere nå forlater det yrket de utdannet seg til, dyktige fagfolk med store hjerter for elevene, som ønsket å utdanne og danne. Men som måtte ta vare på seg selv. Beregninger viser at det er omtrent 40.000 lærere som jobber i andre yrker. Har vi råd til å fortsette med dette?

Det er ikke behov for flere utredninger eller vage forpliktelser fra partene. Det nytter ikke med en ny Stortingsmelding, eller at universitetene bruker enda mer penger på reklame for å tiltrekke seg de samme studentene. Vi vet hva som skal til!

Vi står midt i en lærerkrise og det kommer nok til å bli verre. Som samfunn er vi nødt til å snu denne utviklingen. I Troms er det nå to kommuner som budsjetterer (GSI-tall) med over 20 prosent ansatte uten godkjent lærerutdanning. Det er på tide at politikere på alle nivå nå forstår alvoret i situasjonen, og gjør det de kan for at lærere ønsker å forbli lærere og at flere har lyst til å utdanne seg til verdens viktigste yrke!