Tilstanden i skoleharstad har vært mye omtalt den siste tiden. Denne uka arrangeres det sågar et åpent folkemøte i et forsøk på å løse opp i problemene, og stake ut en videre kurs.
Samtidig faller stadig flere lærere av lasset.
– Snart ingen igjen
Mette Dahl Schjelderup fra Harstad er pedagog i sjelen. Som ung var hun på reise verden rundt, og fikk se hvor store forskjellene i ulike samfunn kan være. Det sådde frøet til et voksende behov for å utdanne fremtidige generasjoner.
Om man tar med arven fra to lærerforeldre, ga svaret seg mer eller mindre selv: En karriere som klasseleder var det Mette skulle satse på.
Med tilholdssted i studiebyen Trondheim tok hun fatt på adjunktstudiet ved NTNU i 2015. Etter fem år satt hun med formell kompetanse som adjunkt med tilleggsutdanning.
Høsten 2019 skulle hun ut i det virkelige lærerliv. Det holdt på å bli bråstopp allerede i første skoleår. Etter hvert gikk turen til harstadskolen, men etter fire år var det definitivt over og ut.
– Vi tar lærerne som holder ut i skolen for gitt. Snart er det ingen igjen, sier 29-åringen.
Tøff start
Som nyutdannet fikk hun ganske raskt et brutalt møte med det som kan være virkeligheten i moderne, norsk skole.
Et ikke ukjent fenomen er nemlig at unge og nytilsatte lærere ender opp med å få bryne seg på store utfordringer.
Den som kommer sist til bordet, får spise sist.
– Jeg møtte veggen det første året i Trondheim. Jeg havnet i en situasjon som selv ikke erfarne lærere maktet å håndtere før jeg kom inn. Etter to måneder husker jeg at flere kollegaer i medfølelse sa at de ville ha stor forståelse om jeg sa opp jobben.
Ting ble så ille at hun slet med å komme seg ut døra hjemme da hun skulle dra på jobb.
Men hun bet tennene sammen, og kom seg gjennom skoleåret. Så satte hun kursen mot hjembyen Harstad.
Ante håp i harstadskolen
Der fikk hun seg jobb ved Seljestad barneskole.
– Det ble helt avgjørende for meg å komme til en ny plass. På mange måter ble det totalt motsatt av det jeg erfarte i starten av karrieren. Ledelsen tok meg imot på en fantastisk måte.
Men til tross for gode kollegaer, ledelse og elever hun ble glad i, var det nok med tre år i harstadskolen.
Følelsen av å ikke strekke til ble for tung å bære.
– Frustrasjonen over få ressurser på et overordnet plan til å løse oppgaven og ivareta alle elevene, ikke minst de mest sårbare, gjør noe med deg, forklarer Mette.
Hun understreker at hun trivdes veldig godt på arbeidsplassen. Den store ansvarsbyrden man sitter med som lærer var det som til slutt tok knekken på pedagoglivet.
– Man sitter med et enormt ansvar. Det går utover nattesøvnen og livet utenom jobb.
En preget 29-åring sier situasjonen rett og slett ble uholdbar. At trinnet hennes skulle over i ungdomsskolen ble en åpning for å se seg om etter noe annet å gjøre.
– Jeg hadde et trinn og elever jeg savner den dag i dag. Valget om å slutte var utrolig vanskelig og tungt å ta. Jeg blir trist av å tenke på det. Man kjenner jo på en lojalitet overfor kollegaer og fremtidige elever.
– Det står så sterkt i identiteten min å være lærer, men når det settes opp mot min egen psykiske helse, endte jeg opp med å lete etter en annen jobb.
I dag jobber hun med karriereveiledning for hovedsakelig ungdom, med mål om å hjelpe dem tilbake i jobb eller skole.
– Samfunnet må våkne
Under den mye omtalte lærerstreiken i 2022 var Mette en aktiv part blant lærerstemmene. Det hele endte med tvungen lønnsnemnd. Leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, kalte det en mørk dag.
– Resultatet av streiken gjorde at man ikke følte seg «skjettvatnet verdt». Kunnskap er vår største verdiskapning. Hvordan kan man da behandle lærere og i neste ledd elevene på denne måten?
Når den engasjerte eks-læreren skal forklare hva som må til for å endre på dagens tilstand, både i harstadskolen og nasjonalt, vet hun nesten ikke hvor hun skal starte.
– En ting er i hvert fall sikkert: Det brukes vanvittig mye penger på alle det ikke gikk bra med på skolen. Hvorfor ikke bruke ressursene tidligere i løpet, så flest mulig kan berges?
Hun mener antall undervisningstimer må ned, og at alle lærere bør få en tydelig arbeidsbeskrivelse, som er mulig å leve opp til.
I en klasse med 25 elever er det 25 unike behov som skal ivaretas til enhver tid. Om man er ærekjær til jobben, fremstår oppgaven bortimot umulig.
– Som lærer føler man ofte at alle andre instanser blir spurt om hva som skal til for å løse utfordringene i skolen. Snakk med lærerne!
– Lærerne kan stå på barrikadene og rope, slik de har gjort i årevis, men nå er det nesten slik at alle må slutte. Da vil kanskje viktigheten av yrket for alvor merkes.
Mette forteller at hun gjerne kommer tilbake til klasserommet, men at det må skje vesentlige endringer før det blir tema.
– God nok lønn for jobben man gjør, og kompetente folk ved min side er et minimum. Ikke et vondt ord om de mange og ofte flinke vikarene, men vi trenger profesjonelle lærere med utdanning.