Er du kronisk syk og avhengig av samfunnets støtte og forståelse mer enn normalt, blir hver eneste del av deg, armer og ben, hode skuldre kne og tå, politiske kasus. Du blir fragmentert, oppdelt i stykker, hvor hver enkelt del av deg blir vurdert og behandlet stykkevis. Du blir veid og funnet for tung, eller for lett.

Systemet krever at du oppfyller alle visse og uvisse kriterier.

Og det er makt bak.

Problemet med makt, er at den svært ofte er ansiktsløs. Og den bare fastslår. Slik parkeringskontoret i Harstad kommune nå har gjort.

De har behandlet min søknad om forlengelse av parkeringskort for forflytningshemmede, og nå også min anke om samme sak. De har krevd utvidede medisinske opplysninger, lest min journal, mitt akk og jammer, mitt ve og vel.

Og fremmede vet nå mer om meg enn mange av mine nærmeste.

Jeg glemmer aldri den dagen jeg fikk parkeringskort for forflytningshemmede.

«Å lykke» tenkte jeg, og feiret med å kjøre til OBS, og parkerte rett ved siden av inngangsdøren. Endelig er det noen som skjønner at revmatiske problemer,en kropp full av kunstige ledd og særdeles dårlig balanse, kan være problematisk, spesielt på vinteren. Smertene snakker jeg ikke om.

Er ikke frisk

Jeg glemmer heller ikke den dagen jeg ble fratatt dette kortet.

Etter flere år har altså kommunen nå avgjort at jeg ikke trenger dette kortet lenger.

Er jeg blitt frisk?

Nei!

Har jeg sluttet å kjøre bil?

Nei!

Hvem har avgjort at jeg ikke fyller de såkalte kriteriene?

Aner ikke!

Hvem har overkjørt fastlegens, fysioterapeutens og revmatologens sterke anbefalinger om at jeg trenger et slikt kort?

Har ikke peiling!

Hvorfor har de så gjort dette?

Ja det er et interessant spørsmål.

Kan av og til gå 50 meter i ett strekk

Ifølge Harstad kommunes parkeringsetat er det kommet strengere føringer i forhold til slike tillatelser. Og jeg oppfyller ikke disse kravene.

Jeg kan nemlig av og til gå over 50 meter i ett strekk. Spesielt på flat mark og på tørt føre.

Dermed er jeg av de heldige. Å så glad jeg er.

Nå skal jeg ikke plage noen med min personlige historie. For det er det den er: Personlig.

Jeg skal heller peke på noen fakta:

Jeg tilhører en stor gruppe funksjonshemmede.

I Norge finnes det over 300 000 personer med muskel og skjelettlidelser i sekkeposten revmatikere. Denne gruppen utgjør den største posten av sykemeldte og uføretrygdede, og står for 40 prosent av det totale sykefraværet.

Mange revmatikere er i jobb, men mange er det ikke. Og for noen betyr et parkeringskort faktisk forskjellen på om de kan klare å stå i jobb eller ikke. Tro det, det er faktisk sant.

Ønsker verdighet

Opprettholdelsen av selvautonomi er noe av det viktigste i et menneskes liv. Det betyr at man beholder verdigheten, at man ikke belaster andre andre med sine plager, og at man kan føle at man kan være med å yte noe.

Det er mange revmatikere i vår kommune.

Noen har et parkeringskort for forflytningshemmede, andre har det ikke, og flere står nå i ferd med å få dette kortet fornyet.

Signalene fra kommunen om hvem som kan få et slikt og hvem som ikke kan få, er mildest talt uklare. Argumentene om gangavstand blir helt meningsløse for mange revmatikere.

Noen dager kan man gå 50 meter, andre dager har man problemer med å komme seg på do.

Om avslagene på parkeringskortene bunner i at det her i kommunen er for få parkeringsplasser for forflytningshemmede, bør kommunen sørge for at det blir etablert flere slike. Eller ligger det en annen agenda bak?

Forlang en forklaring

Kriteriene for å få et slikt kort er i følge mitt forbund Norsk Revmatikerforbund, ikke endret. Vilkårene for å få et slikt kort er nøyaktige de samme som tidligere, og man kan ikke se hvilke regler som er blitt strengere.

Jeg oppfordrer derfor alle revmatikerne i Harstad kommune til å følge nøye med når de nå søker om fornyelse av parkeringskortet.

Om dere får avslag så forlang at kommunen er tydelig på hvorfor akkurat du har fått avslag, og hvilke forskrifter som konkret er tatt i bruk.

Ha i bakhodet at parkering er politikk.