Det vises til innlegg i HT ved avdelingsleder Kari Holthe 24.03.18. I kronikken framkommer noen påstander som krever utdyping.

Tilhører noen av sengene i Harstad egentlig pasienter fra Tromsø?

Rehabiliteringsavdelingen ved UNN Harstad ble opprettet av fremsynte lokale aktører.

Siden 1995 har vi gitt tilbud til pasienter fra Harstad og Narvik med behov for sykehusbasert rehabilitering.

Sengetallet i Harstad ble øket fra 9 til 13 permanente senger i 2009 da Mellomveien Bo – og rehabiliteringssenter i Tromsø ble lagt ned. Å benytte begrepet tilbakeføring av 4 plasser, slik Holte gjør, skaper inntrykk at sengene tidligere var en del av det lokale rehabiliteringstilbud i Tromsø. Så er ikke tilfelle, da disse rehabiliteringsplassene i utgangspunkt var forbeholdt regionale pasienter.

Er nedbyggingen i Harstad en konsekvens av Regional plan for rehabilitering?

Regional plan for rehabilitering setter minstestandard for antall rehabiliteringsplasser pr helseforetak. Normeringen er selvsagt ikke til hinder for dagens sengetall ved UNN Harstad.

Regional plan ble skrevet i 2013 og tar således ikke høyde for nye lovpålagte rehabiliteringsoppgaver som følge av pakkeforløp for kreftpasienter.

Er rehabiliteringsressursene skjevfordelt i Harstads favør?

Pasienter som tilhører Tromsøs nedslagsfelt, tilbys i dag spesialisert rehabilitering ved UNN Tromsø, men UNN Tromsø disponerer også sengeplasser ved områdegeriatrisk enhet på Finnsnes og Storslett. Siste år har det imidlertid vært lagt ned rehabiliteringsplasser i UNN Tromsø, som nå skal søkes kompensert ved å overføre ressurser fra Harstad til Tromsø. Ville det ikke være mer naturlig å gjenopprette noen av plassene som er lagt ned i Tromsø uten å kreve at lokalsykehuset i Harstad dekker inn ressurser tilhørende Tromsø?

I beregningsgrunnlaget for regional plan, er det heller ikke lagt inn aldersjustering, men det er åpenbart at høyere andel eldre i befolkningen krever økte rehabiliteringsressurser. Tromsø har som kjent yngre befolkning enn resten av Troms.

For øvrig er UNN Harstad det eneste sykehus i vårt område som tilbyr rehabilitering til pasienter med ervervet nevrologisk betinget synsproblematikk, noe som tilsier økt ressursbehov i Harstad.

Hvorfor får pasienter fra Nordland rehabilitering i Harstad?

Grunnet økende antall søknader om spesialisert rehabilitering fra nordre Nordland, hvor det mangler faglig tilbud, etablerte UNN og Nordlandsykehuset en løpende avtale om bruk av to rehabiliteringsplasser i Harstad. Det var altså ikke overkapasitet i Harstad, slik Holte ser ut til å legge til grunn for sin beslutning, som var bakgrunnen for denne avtalen. Avtalen er etter vårt syn et utmerket eksempel på samarbeid som har kommet både Nordlandspasientene faglig og UNN økonomisk til gode. Nedlegging av senger i Harstad rammer nabopasienter, gir ingen økonomisk innsparing og svekker fagmiljøet i Harstad. Det setter også avdelingen i Harstad i samme faglige og etiske dilemma som tidligere dersom man igjen må avvise pasienter fra Nordland med stort rehabiliteringsbehov. Konsekvensene for pasientene fra Nordland, er ikke diskutert i Holtes innlegg.

Hvor mange senger legges ned i Harstad?

Kari Holte anfører overraskende at nedbygging i Harstad er begrenset til 2 senger. Dette medfører ikke riktighet, da forslaget hun selv har ført i pennen innebærer inndragning av 25 % av pleiestillingene og tilsvarer ressurser for 4 senger.

Hvilke følger får overføring av senger fra Harstad til Tromsø?

Ressursene fra 4 senger i Harstad er planlagt benyttet til å finansiere 3 senger i Tromsø. Konsekvensen blir at UNN får færre rehabiliteringssenger til høyere pris. Ledelsen i Tromsø har valgt å ikke utføre risikovurdering av hva nedbyggingen innebærer for drift på øvrige avdelinger. Slagenhetene i Harstad og Narvik må påregne lenger liggetid og økt behov for terapeuter i sine avdelinger dersom ventetiden på rehabilitering i Harstad øker.

Det er heller ikke gjort analyser av sannsynligheten i å lykkes med å rekruttere tilstrekkelig antall fagpersoner til rehabiliteringsavdelingen i Tromsø, som gjennom flere år har slitt med lav stabilitet blant personalet.

Er ikke velfungerende avdelinger i lokalsykehus en ressurs i UNN?

Vi er stolte over å drive avdeling med faglig høy kvalitet, eksemplifisert blant annet ved at vi aldri har mottatt klager eller hatt saker fra Norsk Pasientskadeerstatning. Avdelingen holder budsjettet og har svært godt kvalifiserte ansatte i alle stillinger. Døgnpris per behandlet pasient er under 2/ 3 av prisen per rehabiliteringspasient i Tromsø.

I de fleste organisasjoner ville slike resultat ikke medført nedbyggingstrusler av samfunnsgagnlig virksomhet.

Beslutningen om nedbygging av rehabiliteringsavdelingen ved UNN Harstad kan kun forstås på bakgrunn av organiseringen av UNN, hvor Harstad, på tross av sentrale anbefalinger, fremdeles er uten stedlig ledelse. Sårbarheten er særlig tydelig lavest i hierarkiet, for virksomhet som vår som er seksjoner underlagt avdelinger i Tromsø. Den politisk ønskede Helseforetaksorganiseringen med maktsentralisering er årsaken til at velfungerende lokalsykehusavdelinger dessverre ikke behandles som en ressurs for UNN.