Skrevet av: Johannes R. Fauchald

PS! Dette brevet er fiktivt – hilsen fiktiv niåring.

På onsdag i forrige uke snakket de om oss i Nordic Hall. Vi som er barn, og som oppfører oss dårlig. De forklarte hvorfor vi noen ganger gjør og sier ting vi ikke burde, og hva som bør gjøres med det. Tiltak, kaller de det. Men vi var ikke invitert til å forklare. Det skjønner jeg. Ikke alle på min alder, eller yngre eller eldre, vet nok hva de egentlige grunnene er når det «koker» i hodet og pulten smeller i veggen. Men, jeg tror jeg vet det. I alle fall for min egen del.

Du skjønner. Det er ganske vanskelig å være barn nå. Vi, jeg, har en hjerne som er skapt for å leve slik de gjorde for lenge siden. Men den blir tvunget, av voksne, til å leve sånn vi gjør nå. Det er ikke bra for meg. Og derfor er det ikke min skyld at jeg innimellom kaster pulter og roper stygge ord til læreren og andre elever.

Jeg vil jo bare leke. Det er naturlig for meg å utforske og lære meg verden gjennom lek. Og voksne mennesker sier at lek er viktig for å lære seg å løse problemer, følge regler, regulere følelser, få venner, oppleve glede, utvikle indre motivasjon, lære seg å ta beslutninger og andre ting som er viktige for å kunne takle det som er vanskelig i livet. Jeg vet ikke hva halvparten av dette egentlig betyr, men den andre halvparten er jeg enig i. Voksne sier dette, men allikevel stjeler de lekearenaene våre. Jeg har egentlig lyst til å leke hele tiden. Men, på skolen leker vi lite. I første og andre klasse lekte vi litt – men nå sier læreren at det er viktig å terpe. Hva er det? Særlig før nasjonale prøver. Og andre prøver.

Men jeg vet det ikke er læreren sin feil. Læreren gjør sitt aller beste, og jeg merker at hun er snill og at hun bryr seg om meg. Jeg har hørt at de som egentlig har bestemt at vi skal sitte stille på stolen istedenfor å leke, jobber i Oslo. På Stortinget. Skole skal ikke være lek, sier de. Og det er ikke det at jeg ikke får leke som gjør meg sint. Men jeg merker at mange ting er vanskelig for meg, og jeg føler ikke glede i brystet mitt når vi skal lære ting. Da får jeg det ikke til. Og når jeg ikke får det til – da blir jeg sint, og når jeg blir sint roper jeg stygge ting. Og noen ganger kaster jeg ting. Etterpå angrer jeg og føler meg dårlig. Skamfølelse har jeg hørt at det heter.

Hadde jeg bare kunnet leke etter skolen, så hadde jeg kanskje fått leke nok. Men, for at jeg ikke skulle føle meg utenfor fikk jeg smarttelefon av foreldrene mine i fjor. Alle andre har jo sånn, sa de. Nå klarer jeg ikke legge den fra meg, selv om jeg merker at jeg føler meg dårlig når jeg har spilt på den lenge – noen ganger i fem timer. Jeg skulle ønske foreldrene mine, og foreldrene til alle i klassen, lagde regler for når vi kunne bruke telefon og nettbrett. For eksempel at vi kunne spille to timer i helgene. Da hadde alle i klassen min vært ledige for å leke litt ute hver dag sammen med meg.

Vi klarer nemlig ikke å legge fra oss telefonen selv. Det er fordi det som heter frontallappen ikke er ferdig utviklet hos oss. Det sier de voksne. Det betyr at det er vanskeligere for oss å stoppe med det som skaper avhengighet. Sånn som mobilen. Jeg tror kanskje foreldrene mine synes det er litt deilig at jeg bruker tid på telefonen, fordi da kan de gjøre det også – og det gjør de nesten hele tiden. Jeg tror de også er avhengige. Når jeg spør mamma om noe, hører jeg noen ganger at hun bare svarer noe uten at hun vet hva hun svarer på. Da er hun opptatt med å bla oppover med tommelen på telefonen sin. Da blir jeg trist – og jeg begynner å lure på om hun egentlig liker meg.

Jeg merker at jeg er sliten i hodet. Hele dagen får jeg lys, bilder og lyder fra telefonen, og fra nettbrettet på skolen. Noen voksne sa til meg en gang at det er viktig å kjede seg, altså ta litt pause fra spill og sånn. Kjedelig! De sa det var fordi minner ikke fester seg hvis ikke tankene kan vandre fritt. Og for å lære noe, trenger vi at minnene fester seg. Det er faktisk like viktig at tankene kan vandre fritt som med søvn for at man skal huske ting, sa de. Da er det ikke så rart at jeg ikke lærer noe – jeg er jo helt avhengig av å være på telefonen hele tiden.

Jeg klarer ikke lese bøker lenger heller. Det elsket jeg å gjøre før, jeg leste hele tiden. Men nå klarer jeg bare konsentrere meg noen sekunder, kanskje et minutt, før jeg får lyst til å sjekke telefonen – tenk om jeg har fått snap? Jeg har hørt noen voksne si at de som selger mobiltelefoner og lager appene prøver å få til nettopp dette – at vi skal være på telefonen så mye som mulig. Jo mer vi er på telefonen, jo mer penger tjener de som lager apper og telefoner, sa de voksne. Flere millioner ingeniører jobber for at vi skal bli hekta. Menneskenes gamle hjerne er sjanseløs til å stå imot, og verst er det for oss barn. Det sa de.

Egentlig har jeg ikke lov til å ha Snap siden jeg bare er ni år. Men foreldrene mine sier det går bra. Jeg har egentlig ikke lyst til å ha snap – det virker som om alle ser meg og vet hvor jeg er hele tiden. Noen ganger vil ikke vennene mine ta følge med meg hjem fra skolen fordi de ikke vil at andre skal se på snapkartet at de har gått sammen med meg. Da blir jeg lei meg og sint. Jeg får lyst til å slå, og noen ganger gjør jeg det. Da blir det verre. Men jeg tør ikke slette snap, fordi jeg er redd for å bli enda mere utafor. Jeg skulle ønske ingen i klassen fikk lov til å ha snap. Jeg så i avisen at rektoren på Kila hadde snakket om dette på onsdag. Det gjorde meg glad. Helt til jeg fikk nye meldinger i klassechatten – de kalte meg stygge ting. Jeg får ikke fred når jeg er hjemme engang. Læreren får det ikke med seg, ingen voksne får det med seg. I morgen moser jeg dem på skolen.

Når jeg har lyst til å snakke med søsknene mine hjemme, er de som regel opptatt med telefonene sine. Det samme er mamma og pappa. Og da tar jeg også opp telefonen. Det samme er vennene mine etter skolen. Og da gjør jeg det også, tar opp telefonen. Det eneste som er bra med det er om jeg ser noen jeg ikke vil snakke med, da kan jeg bare holde meg opptatt med telefonen. Men jeg merker også at jeg blir veldig redd når jeg ikke har telefonen nært meg. Tenk om jeg møter noen som jeg ikke vil snakke med da, tenker jeg – og så blir jeg redd. Skulle ønske jeg lærte å takle sånne vanskelige situasjoner!

Når jeg kjenner at jeg blir veldig sint, at det koker inni meg, eller jeg blir veldig lei meg – da har jeg lært meg å ta opp telefonen og spille noe gøy. Det hjelper. Men jeg kjenner også at klumpen i brystet mitt blir større og større. En voksen sa til meg at dersom vi ikke lærer oss å være i følelsene våre, så blir de større og farligere – og vi kan få sinneproblemer, angst og andre ting som jeg ikke husker hva heter. Jeg vet ikke helt hva det vil si å være i følelsene, men jeg merker at jeg blir sintere og sintere. Kanskje er det fordi jeg prøver å late som at jeg ikke er lei meg når jeg egentlig er det?

Så lenge jeg kan huske har jeg blitt tatt bilde av og filmet. I mine første minner står mamma foran meg med telefonen i hånda og filmer meg. Barn er blitt objektivert, sier voksne. Nå føler jeg kun gode følelser når det er noen som klapper for meg eller tar bilder av meg fordi jeg er søt eller pen eller flink. Hva betyr flink egentlig? Når de ikke gjør det, så tenker jeg – liker du meg ikke lenger? Da prøver jeg å snakke med pappa om noe jeg tror han liker, men han merker nesten ikke at jeg står der foran han. Han skal bare svare på én jobbmail til, mumler han. Han liker meg ikke.

Jeg vil ikke rope stygge ord. Jeg vil ikke kaste pulter. Jeg vil ikke slå. Men jeg klarer ikke styre meg. Helsesykepleieren sier jeg kanskje har noe som heter AHDH, eller var det ADHD, og at jeg kanskje må begynne på medisiner hvis det er det som er grunnen til at jeg er et dårlig barn.

Jeg skulle ønske foreldrene mine, søsknene mine og alle vennene mine ville leke mer. Og jeg skulle ønske de hadde en sånn «dum» telefon som jeg vet de hadde i gamle dager, uten apper og sånt – det høres helt rart ut. Men tenk så mye vi kunne lekt og snakka sammen. Jeg leste at lederen i foreldreutvalget ikke hadde snakket noe om mobilbruk i sitt innlegg. Det er jeg ikke overrasket over. Det ville jo også betydd at de, foreldre, måtte gjøre noe som de kanskje ikke ønsker å gjøre. De kunne jo ikke bedt barna om å leve med ansiktet ut i verden uten å gjøre det selv? Mine foreldre er i alle fall mye på sine mobiler, og siden jeg er et barn – får jeg med meg mye mer enn de tror.

Jeg var ikke invitert til Nordic Hall for å snakke om meg selv. Men jeg så noen bilder derfra i avisen, og det så ut som at dette ikke bare gjelder mine foreldre: Der lå det mange smarttelefoner på bordene.