Skrevet av Arild H. Gjerde

Frode Bygdnes sitt innlegg i Harstad Tidende 20. desember, «Nei til USA sin aggresjon», bekrefter så opplagt denne overskrifts påstand, men i tillegg kommer Israel-hatet. Hvordan FB og HT har greidd å få inntatt hans forsøksvise motytring til undertegnedes ytring «USA- og NATO-motstander Frode Bygdnes slår til igjen» inn under avisas meninger – i samme nummer samme dag – er for meg et ikke så lite mysterium. Jeg har blant annet derfor «holdt igjen» min replikk for at heller ikke denne skulle komme for brått på – midt i julekosen, for både HT og FB, samt interesserte lesere.

Men så til selve saken, eller rettere sagt: Bygdnes’ innledningsvis nevnte ytring – altså rettet mot USA, Israel og undertegnede – jeg føler meg dermed i godt selskap, så takk for at lille meg også «betyr noe» i dine øyne, Frode! Vel, spøk til side, fordi saken er for alvorlig til å harselere med.

FB skriver i sitt tilsvar til meg i forbindelse med min forrige ytring at han hadde forventet at jeg med min «bakgrunn ville analysere militærpolitikken vår», og at jeg «i stedet forsøker å analysere personen Bygdnes». Nei, vet du hva, Frode? Så interessant eller viktig er du ikke i mine øyne at jeg kunne tenke tanken engang! Det er Bygdnes som på nokså banalt vis prøver å slå tilbake mot min «analytikerbenevnelse» av ham i mitt forrige innlegg. Jeg kan for øvrig forsikre FB om at jeg aldri har hatt tilstrekkelig militær bakgrunn til å prøve meg på noen forsvarsanalyse à la dem han selv pres(en)terer. Jeg var tilsatt i Forsvaret i rundt 25 år, hvorav om lag halvparten av denne faktiske «natokarriéren» som sivil. Det viktigste for meg personlig heretter er å kunne få ennå noen år til å slåss for noe man har trodd – og fortsatt tror – på, og levd med, i rundt 60 år. Men jeg forventer ikke forståelse og aksept av hverken Frode Bygdnes eller hans gelikere – og disse ikke bare rødtmedlemmer og -tilhengere, men også en god del negative fra andre partier, som SVs Edvin M Eriksen og hans mordanklage mot Israel (i HT 28. des.), partiløse eller upolitiske i vårt ganske land, hvorav de fleste synes å ha fått naiviteten inn med morsmelka. For egen del har utviklingen i pensjonistårene gått i retning av å bli mer opptatt av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk enn av miljø- og klimakrisen, hvilket faktisk bør være et dilemma for enhver. Jeg var faktisk mer fortrolig og rolig med førstnevnte under den kalde krigen enn i dag, og det er litt av et tankekors for min del – så får andre håpe og tro på utelukkende høyere makters hjelp; jeg er for øvrig ingen fornekter av hjelp fra én bestemt av disse høyere makter. Men forannevnte naivitet, eller også likegyldighet, hos flertallet av det norske folk kan bli vår bane – og det endog i overskuelig framtid…