Skrevet av: Frank Tore Tangen, pappa til fem.

Det vi leser om i HT for tida er en konsekvens av en villet og varslet utvikling. Ingen som har fulgt skolen sånn passe tett de siste drøyt tjue årene trenger å bli overraska, og er det heller ikke. La nå det ligge.

Hvem har ansvaret? Det har selvfølgelig politikerne. Det er politikerne som sitter i toppen av næringskjeden. Hvem kan hjelpe politikerne med å ta bedre beslutninger fremover? Det kan du og jeg gjøre gjennom stemmeseddelen. Det er slik demokratiet fungerer.

Hvem skal politikerne i Harstad lytte til? Vil det være klokt å lytte til fagfolk? De fleste vil vel mene det. Vel, hvor arbeider da disse fagfolkene i dag? Kan det tenkes at de arbeider i skolen eller tett på skole og i noen tilfeller med annet enn skole (men med lang erfaring fra denne sektoren)? Jeg skal svare selv. Ja, de jobber i skolen. Voksne med relevant fagkompetanse, lærere og ufaglærte treffer hver dag ungene våre og forsøker å løse komplekse utfordringer med de kortene de har fått utdelt fra politikerne. Noen jobber i klasse, andre med enkeltelever og atter andre har ulike lederfunksjoner. Disse vet best. Det er disse vi må lytte til. De forteller om en hverdag du ikke liker å høre om. De kan jo bare finne seg noe annet å gjøre, tenker du kanskje, hvis det er så forferdelig? Jeg er sjeleglad for alle som holder ut håpløse rammebetingelser, år ut og år inn. Jeg er også full av forståelse overfor dem som ikke orker, og de blir dessverre stadig flere.

Edvin Eriksen fra SV har bakgrunn fra PPT og uttaler seg ofte svært kompetent om skolefaglige spørsmål. Nylig rykket han ut i HT og gjorde det klinkende klart at det vil være hodemist å legge ansvaret på lærerne for at skolen nå befinner seg langt inne i en blindvei. Rektorene Peder Johnsen og Magne Johansen peker begge på forebygging som det aller viktigste virkemiddelet for å endre kurs. De vet nemlig hvor skoen trykker. Lærer og lokallagsleder i Utdanningsforbundet Martin Mikalsen Haugland likeså. Han har lang og fersk erfaring fra klasserommet, ber oss om å «åpne auan» og bekrefter at den brannslukkinga rektorene snakker om tar nesten all tid i klasserommet.

Hvorfor er det slik at politikere nesten aldri vil bevilge penger til forebygging? Fordi forebygging koster penger. Forebygging krever, slik virkeligheten er i Harstad i dag, at flere med kompetanse kommer inn i skolen, og at vi gir dem tid til å la arbeidet de skal gjøre få virke.

Politikere har heller ikke særlig lang tidshorisont når de uttaler seg om skole, slik jeg opplever det. De lever fra hånd til munn, fra valg til valg. De vet at det inneværende skoleår mangler et tosifret antall ubesatte lærerstillinger i Harstad. De vet at flere i skolen har sagt opp i løpet av den korte høsten. De har tilgang på tall, grafer og statistikk som viser hvor dette bærer. De vet at forebygging vil være det beste for skolen, men sitter likevel stille i båten.

Hva skal de da gjøre?

Her i Harstad har de kommet til at de vil innhente andre stemmer, fra mennesker utenfor skolen, og invitere til det de kaller et «folkemøte». Det må jo bety at de er interessert i hva «folket» mener nå bør «gjøres» med skolen. «Folket» - det er deg og meg, det.

Hvorfor er dette en usedvanlig dårlig ide? Fordi felles for oss som inviteres på det møtet er at vi ikke har peiling på skole!

Det at vi en gang har vært skoleelever har jo ingenting med kompetanse å gjøre. Men på folkemøte vil de ha oss, politikerne. Der vil de være lydhøre og lyttende, og høre hva elektrikere, leger, bussjåfører, butikkansatte, sykepleiere, optikere, rørleggere, mekanikere og mange andre yrkesgrupper tenker er lurt å gjøre for å utvikle skolen i en bedre retning for ungene våre. Jeg tar høyde for at jeg har misforstått grovt her, at dette «folkemøtet» egentlig heter et «fagfolkmøte». I så fall ber jeg om unnskyldning på forhånd.

Det er små forhold i Harstad. Det må være mulig for beslutningstakerne å identifisere de stemmene som vet hva de snakker om. Det må være mulig å lytte til og ta inn over seg disse desperate ropene fra skolen, og komme ungene våre i møte.

Trygge og kompetente voksne med overskudd har størst forutsetninger for å gi ungene våre varm omsorg, tydelige grenser og den motstanden de trenger for å vokse og lære. Disse voksne fins. De kalles lærere. Sørg for å rekruttere nye, beholde dem dere har og lag en skole som er slik at enda flere ønsker å arbeide der.

Til syvende og sist handler det ikke om manglende kunnskap. Det handler om prioritering.