Studentlivet har lett for å bli tegnet som et glansbilde, utstaffert med bekymringsfrie dager, frihet og festligheter på studentkroa. Virkelighetens maleri ligger nærmere Munchs «Skrik». I alle fall hvis vi ser det i et økonomisk perspektiv.

«Dyrtid» vil trolig gå av med seieren som det mest brukte ordet i 2023, og situasjonsbeskrivelsen er høyst reell. På to år har styringsrenten gått bratt oppover fra null til 4,25 prosent, og her i nord er strømprisene i årets første ti måneder doblet sammenlignet med samme periode i 2022. Ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå har matvareprisene økt med knappe ti prosent fra juli -22 til juli -23, og det er de to sistnevnte som har vært driverne bak at konsumprisindeksen for oktober ligger fire prosent høyere enn samme måned i fjor.

Resultatet av dette ser vi strengt tatt overalt, men veldig synlig blir det når stadig flere må gå dørstokkmila til Frelsesarmeen for å få bidrag til livets opphold.

Historier om den fattige students armod er viden kjent. Om et kosthold på sparebluss, med nudler til søndagsmiddag og brødskive og Nugatti resten av uka.

Like fullt har denne gruppen gått under radaren, eller falt mellom to stoler, om du vil. Og det har bare strammet seg enda mer til. For selv om et fåtall studenter har rentebærende lån på egen bolig, sitter de likevel klistret fast i dyrtidas svøpe. Når husleie, mat og transportkostnader er trukket fra, er det lite igjen. For mange er det allerede røde tall.

Valg av studiested har til dels stor betydning for studentøkonomien, men siden mange harstadværinger ender opp på UiT i Tromsø, er det nærliggende å bruke Ishavsbyen som et eksempel:

I løpet av et studier får studenter her til lands utbetalt 137.907 kroner i lån og stipend. Forvaltet med fornuft, og smurt flatt utover årets 12 måneder, gir dette en månedlig utbetaling på 11.500 kroner. Trekker vi fra husleiekostnader på mellom 7.000 og 8.000 kroner, som er vanlig i Tromsø-målestokk, stipulerer matkostnadene til 2.500 kroner og legger inn busskort og telefonabonnement, så er vi allerede farlig nært nullpunktet på kontoen. Og fortsatt er det flere primærbehov som skal dekkes inn.

I et spedt forsøk på å komme klagende studenter i møte, har Staten økt den månedlige utbetalingen med 900 kroner i løpet av siste tre år. Men har det gitt mer mat på bordet? Eller bidratt til en vel fortjent øl på kroa en sjelden gang? Man trenger strengt tatt bare ett forsøk på å gjette hvor disse hundrelappene har tatt veien: I lommeboka til boligeierne. Med dyrtida som argument for husleieøkningen.

Og som om ikke de daglige kostnadene er utfordrende nok, så kan radiografistudent og harstadværing Hedda Alice Jakobsen fortelle at hun må spare opp penger for å dekke ekstraordinære boutgifter når hun må forlate studiestedet for å gjennomføre praksisperiode i en annen by. Noe av pengene blir riktignok refundert, men først opptil åtte uker etter gjennomført praksis. For Hedda og hennes medstudenter er dette en økonomisk bekymring de skal slippe å ha hengende over seg.

Studentene er dyrtidas glemte offer, og langt de fleste er helt avhengig av økonomisk hjelp hjemmefra og/eller en jobb ved siden av. Det i seg selv er også problematisk, da det er et uønsket bidrag til å øke forskjellene i samfunnet. Dessuten er det en dårlig løsning at studenter skal brenne kruttet på å skaffe sårt tiltrengte penger, i stedet for å kunne konsentrere seg fullt og helt om å sikre seg et best mulig læringsutbytte. Dette er også ønsket til universitetene, skal vi tro prodekan Astrid Gramstad ved det helsevitenskapelige fakultetet ved UiT.

AS Norge skriker etter kompetent arbeidskraft innenfor mange felt. Da må man også legge til rette for at dagens og morgendagens studenter stimuleres og rustes til å dekke disse behovene. Da kommer økonomisk trygghet inn som en helt nødvendig faktor.