Skrevet av Grete Brandsdal
I et leserinnlegg i Harstad Tidende opplyser varaordfører Espen Ludvigsen og kommunedirektør Hugo Thode Hansen at kommunen har beklaget at vår far ble utsatt for ulovlig tvang ved Stangnes sykehjem.
Det er mildt sagt en overraskende påstand.
«Kommunen har beklaget i Brandsdal-saken»
Da forholdene vår far opplevde på Stangnes sykehjem ble omtalt i Harstad Tidende, opplyste Kari-Anne Opsal 17. august at hun var sterkt berørt. Skal vi oppfatte dette som en unnskyldning? I så fall burde ordføreren fremsatt en personlig beklagelse overfor vår far. Hun burde umiddelbart ha gitt beskjed om at ulovlig tvang i form av å binde noen fast til en stol, er noe Harstad kommune ikke aksepterer. Vår far fikk aldri en unnskyldning. Han døde få dager før Statsforvalteren konkluderte med at han fikk uforsvarlig helsehjelp.
Thode Hansen og Ludvigsen hevder også at kommunalsjef Torill Skår har uttalt at hun var lei seg, og beklaget vår opplevelse. Er dette en unnskyldning?
Torill Skår og Bård Haugen skrev i sin redegjørelse til statsforvalteren at det kunne være begått en mulig svikt i måten vår far ble behandlet på. En mulig svikt. Sykepleieren som klippet opp stikklakenet og bandt pappa skrev i sin forklaring til Statsforvalteren at hun angret ingenting. Den aktuelle sykepleieren brukte magefølelsen når hun vurderte bruk av tvang.
Det er ikke for sent å snu
En slik lettvint omgang med det norske regelverket er både sjokkerende og opprørende. Det vitner om manglende faglighet og kompetanse. Overlegen ved sykehjemmet var selv vitne til at vår far satt alene på rommet fastbundet til stolen, og at han strevde med å komme seg løs. Selv etter denne hendelsen, og etter møte med primærsykepleiere, driftskoordinator, avdelingsleder og overlege, fortsatte den ulovlige tvangsbruken.
Ingen har så langt sagt unnskyld for at vår far fikk uforsvarlig helsehjelp på et kommunalt sykehjem i Harstad. Ingen har bedt om unnskyldning for at han var utsatt for ulovlig tvang, for at han ble gjerdet inne i senga og fratatt muligheten til å ringe på når han ville på toalettet.
Det var ubeskrivelig vondt, spesielt for vår mor, å overhøre kommunestyredebatten der 21 politikere stemte mot å gi vår avdøde far og familien en uforbeholden unnskyldning.
Den faglige kompetansen ved sykehjemmet, og i administrasjonen, burde være så høy at de øyeblikkelig hadde satt en stopper for ulovlighetene da de ble gjort oppmerksom på dette under fars opphold på Stangnes sykehjem. Da hadde vi pårørende sluppet påkjenningen med å stå fram i avisen med den uverdige behandlingen vår far fikk under det tre måneder lange sykehjemsoppholdet.