Av alle merkelige vedtak et kommunestyre kan ta, må vedtaket om ikke å gi en unnskyldning til familien Brandsdal og post mortem til Jan Brandsdal, være et av de merkeligste.

21 kommunerepresentanter klarer altså ikke å si unnskyld!?

Noe så enkelt, men likevel så vanskelig.

Det kan synes som om ordet unnskyld svir i munnen, på papiret, og ikke minst om det blir offisielt og dokumentert ute i offentligheten.

Er det flere enn meg som synes dette er rart?

Jeg skammer meg så inderlig på deres vegne.

Men det ligger nok i sakens natur dessverre. Dette er blitt en symbolsak. Og når det har nådd et slikt nivå, slår de politiske prinsippene inn.

Som for eksempel hvem som fremmer forslaget.

Og man kan jo gjemme seg bak prinsipper.

Slik de 21 i kommunestyret gjorde, da avgjørelsen falt. Skjønner de egentlig hva de har gjort? Og gjør de det ikke, er dette et demokratisk problem.

Hva er våre folkevalgte redd for?

 Hvorfor vil de ikke bli stilt til ansvar?

De har jo ansvar, det er derfor vi har valgt dem. Og saken er allerede avgjort av statsforvalteren: kommunen har ikke utført sine lovpålagte oppgaver på lovlig vis i forhold til Jan Brandsdal.

Men hele kommunen er nå klar over hvem det er blant våre folkevalgte som ikke klarer å gi en unnskyldning. Det er vi mange som har merket oss, og det uavhengig av politisk tilhørighet.

Om min far hadde blitt behandlet i helsesystemet slik Jan Brandsdal er blitt, hadde jeg gått i kne. Jeg tipper at de aller fleste ville reagert på samme måte.

Men familien til Jan Brandsdal sto bare på kne et lite øyeblikk før de reiste seg og tok kampen opp.

Og vi må være helt klar over at den kampen tok de for oss alle. Og det koster, det er det ingen tvil om.

For de av oss som har, eller har hatt våre pårørende i kommunal omsorg, har dette vært en oppvekker.

 For Harstad kommune har det vært en bratt læringskurve.

Det burde kommunen være takknemlig for.

Nettopp derfor gjorde kommunestyret en stor feil torsdag den 31 mars 2022.

De burde sagt unnskyld!