Skrevet av: Jente (14 år), pårørende. Harstad Tidende kjenner identiteten hennes.
Hei, jeg er 14 år og pårørende til storesøsteren min som er i 20-årene. Søsteren min er alvorlig psykisk syk og er helt avhengig av tryggheten og folk hun kjenner der hun bor for å bli frisk. Jeg er veldig glad i storesøsteren min og vi reiser masse sammen. Vi har det gøy sammen, siden vi har helt lik humor. Storesøsteren min tar meg på turer, og vi ser på teite programmer på TV. Vi facetimer hele tiden og jeg forteller henne alt det morsomme som skjer der vi er fra.
Jeg ringer henne hvis jeg er lei meg eller sint. Hun er den eneste jeg ringer. Jeg synes at hun er en av de beste personene i hele verden. Jeg vil at hun skal ha det bra og få den hjelpen hun trenger, uten at hun må dra tre timer til Silsand eller Narvik.
Jeg er bare 14 år, men har levd et helt liv med en syk storesøster. Jeg har opplevd mange skumle episoder og perioder hvor jeg har levd i uvisshet og ikke skjønt så mye av hva som skjer. Min største frykt er det å måtte leve hele livet mitt uten storesøsteren min. Det kan bli en realitet om hun mister tryggheten hun har hatt i umiddelbar nærhet ved døgnavdelingen i Harstad. Hun har hatt mange gode hjelpere som har gjort slik at hun har kommet lenger, men hun har fortsatt en lang vei å gå.
Det er mange netter jeg ikke får sove, siden jeg tenker så mye på den mulige nedleggelsen av døgnavdelingen i Harstad. Jeg er bare 14 år og vil bli gammel med søsteren min som jeg elsker. Jeg ikke kan noe om politikk eller økonomi, eller egentlig forstår så mye av hva som foregår. Jeg gjør hva som helst for å redde døgnavdelingen, og trygler UNN om å la døgnenheten i Harstad få bestå, sånn at søsteren min kan få det verdige livet hun fortjener. Hun har DID som gjør at dumme ting kan skje veldig fort utenfor hennes kontroll, så da er det ekstra viktig at det er kort vei til nærmeste gode hjelpere som hun kjenner fra før og er glad i. Da kan det hjelpe enda mer med å få henne frisk.
Søsteren min har vært den viktigste personen i livet mitt, og nå føler jeg at jeg gjør alt jeg kan for å være like viktig tilbake.
Jeg er bare 14 år men til og med jeg forstår at psyken og kroppen er like viktig og fortjener å bli behandlet på samme måte. Se for deg dette: Søsteren din har en sykdom som gjør det slik at hun kan dø når som helst, og ledelsen i sykehuset, som egentlig skal være snille og hjelpe, tar fra henne muligheten til å ha et bra liv, og de som kjenner henne blir redde.
Vær så snill. La døgnavdelingen forbli, hilsen en redd 14 år gammel jente som bare vil ha storesøsteren sin live.
