– Så hva er egentlig problemet? Kan vi løse det på en god måte?
Festspilldirektør Maria Utsi (34) ser litt betenkt ut, fikler litt med ørepluggene til mobiltelefonen, legger fra seg den lille portable laderen som er konstant koblet til telefonen – ser ut i lufta, sukker litt og avslutter telefonsamtalen.
Det har årlig vært en diskusjon om hvem som skal stå hvor på Torvet. Blomsterhandlere og bodselgere vil gjerne stå på sine vante plasser, også i festspilluka – mens festspilladministrasjonen har ønsket å flytte litt på dem, av kunstneriske hensyn. Det krever diplomati og samtaler på høyt nivå for å unngå krigstyper i lokalavisa. Det ble nemlig ramaskrik og lange leserinnlegg da Duttas smultringer måtte flytte for et par år siden. Det ønsker festspilldirektøren å unngå.
Stemorsblomster
For som festspilldirektør og en del av kulturfiffen i byen (mer om det senere) må hun løse små og store problemer. Og det er jo som regel de små som skaper de største overskriftene. Derfor er hun opptatt av å ta vare på slike som Duttas smultringer og blomsterselgere. At de har det bra og lever godt side om side – og helst litt bedre med festspillene. Og til nå har det meste gått på skinner. Da må man unngå at stemorsblomster velter festspill-lasset.
Enestående
– Egentlig har jeg gitt fra meg festspillene nå. Det er andre som styrer skuta. Jeg står liksom litt på sidelinjen og ser på at det som har vært tanker, ideer og ønsker nå realiseres ved hjelp av en utrolig samkjørt organisasjon som plutselig vokser voldsomt når det nå nærmer seg festspill, sier Utsi.
– Nå overtar de som kan den praktiske gjennomføringen mye bedre enn meg. Ikke det at jeg ikke har mine timer med å kveile kabler, men organisasjonen som festspillene har bygd opp med frivillige, er helt enestående, og på et helt annet nivå enn det jeg har vært med på tidligere. De leverer på semiprofesjonelt nivå, sier hun, og får ikke rost staben og de frivillige nok.
– Det er et eventyr, rett og slett, og jeg gleder meg enormt til det starter, sier hun.
Skjæringspunkt
Utsi tok over jobben i fjor høst. Da hadde hun ført Varangerfestivalen i mål, en festival hun ledet i tre år. Opprinnelig er hun fra Austertana, i dag ei bygd med rundt 350 innbyggere i Tana kommune.
Bestefaren var reindriftssame, mens faren Nils er skuespiller. Det var en oppvekst i skjæringspunktet mellom forskjellige verdener og kulturer.
Mosaikk
– Det har på mange måter blitt min styrke og det som preger min identitet; det samiske, det sterke forholdet til bygda med samholdet, tryggheten og stabiliteten, nærheten til naturen og fortiden i kombinasjon med kulturell kompetanse og kapital fra familien. Den mosaikken av perspektiver er veldig viktig for meg, og er nok mitt fortrinn i dag. Det har gitt meg verktøy til å forstå og anerkjenne forskjellige innfallsvinkler og folk. Jeg tror og håper jeg er ganske raus når det kommer til forskjellighet. Det er viktig i denne jobben også.
Sa hun sist jeg intervjuet henne for 68,47N (les intervjuet her).
Da fortalte hun også om drømmen sin. Den er nå blitt til virkelighet. For helt siden hun sist bodde i Harstad – i 1997 – har hun hadde direktørjobben for Festspillene i Nord-Norge i sikte. I mellomtiden har hun studert teatervitenskap i Bergen, jobbet som leder av Hermetikken i Vadsø, en utviklingsbedrift for virksomheter innen kunst, kultur og kunnskap, og vært festivalsjef. I tillegg har hun vært styremedlem i Hålogaland Teater, styremedlem i Norsk Jazzforum og rådsmedlem i regjeringens bransjeråd for kulturnæringene. Nå sitter hun i selve kulturrådet. Og hun har funnet en mann og fått to barn som nå er fire og seks år.
Drømmen
Hun føler en voldsom stolthet over det hun og festspillene skal presentere denne uka.
– Nøkkelen til at det er blitt så bra, er at dette er en manifestasjon av en drøm. Hver produksjon er veid, undersøkt og gransket fra alle kanter: Holder det mål? Så jeg har varme og sterke følelser for hver produksjon, sier hun og ser litt ut i luften, før hun legger til: Jeg er ekstremt verdistyrt. Kanskje nesten for mye.
Hun utdyper: Jeg har en naiv tro på at kunsten skal endre folk – og verden. Jeg vil brekke opp det finkulturelle og gjøre det tilgjengelig for flere. Det er gjennomgående i bookingen, og derfor tar vi eksempelvis i bruk nye arenaer som Utheim og Karma.
Populær
Og folk har fattet skissa. Før festspillene har startet, har billettsalget passert totaltallet for fjoråret. Det er enda et stykke igjen til Birger Carlsens siste år; da passerte man 2,5 millioner kroner i billettomsetning. Men Utsi kan være bygd for nye rekorder. Dette er tross alt hennes første år, og hun er overveldet over mottakelsen.
– Det er helt fantastisk. Jeg trodde ikke det skulle bli tatt så godt imot. Jeg hadde tenkt at det tok kanskje noen år å få det til, sier hun. Så den tydelige satsingen på artister i hovedsak fra nord, har slått an blant publikum. Og mer skal det bli.
Pådriver
Hun har vært tydelig på at Festspillene har hatt for lite fokus på landsdelen de siste årene.
I år står Nord-Norge i fokus. I 2017 vil vi posisjonere hele det sirkumpolare arktiske området. Vi vil jobbe med Arktis i et internasjonalt perspektiv med mål om å fremme kunst og kultur som en pådriver også for ny utvikling i nordområdene, sier hun, og legger til: Vi må ta større ansvar og ha ambisjoner som strekker seg langt utover åtte hektiske dager i Harstad. Vi må bli de Arktiske festspillene – Arctic Arts Festival, som stimulerer, samler og utfordrer kunst- og kulturbransje og publikum i hele nord.
Bransjen
En av de tydeligste endringene – som publikum kanskje ikke merker like godt, er bransjesatsingen under årets festspill.
– Da jeg startet satte vi opp to pilarer som var viktige for Festspillene; 1: Nordnorsk kunst- og kulturbransje og 2: Publikum i Harstad. Det krever hver sin strategi, men er forenelig. Og så har vi redefinert rollen til festivalen. Vi skal være en aktør som utvikler bransjen. De 357 dagene ellers i året skal være de viktigste; de åtte dagene med festival skal være en kulminasjon av resten. Slik definerer jeg vår rolle og oppgave. Man må kreve mer av oss – og vi må ta en lederrolle i nord. Vi skal stimulere og være et nav – og tilrettelegge for at bransjen kan møtes; slik Festspillene i tidligere tider var fast møteplass for kulturbransjen i nord.
Og i år er bransjen tilbake. De fleste av organisasjonene og institusjonene har meldt sin ankomst, i slike hopetall at der det før var vanskelig å få hotellrom, er det nå stort sett umulig.
Utsi drar også fram magasinet Høtt og bloggen arcticarts.no som viktige verktøy i bransjestrategien.
– I tillegg skal vi jobbe sammen for eksport av nordnorsk kunst og kultur. Vi skal ha et internasjonalt perspektiv med et arktisk ståsted.
Fremmed
Rollen i byen som festspilldirektør har vært annerledes enn hun hadde forestilt seg.
– Jeg ble tatt litt på senga over hvor offentlig rollen som direktør er – og hvilke forventninger og forutanelser som ligger i den. Som finnmarking føles det litt fremmed for meg; jeg er ikke så vant til å skulle plutselig være en del av «kulturfiffen». Jeg kommer fra et lite sted, og har bygd min identitet i en vanlig by med vanlige folk – ikke i en kunstsfære og kulturelite. Samtidig ser jeg jo at det kan virke lite troverdig å skulle ta avstand fra kultureliten, der jeg bor i et firkantet modernistisk hus med flatt tak, sier hun og ler høyt, før hun legger til; jeg har heller ikke helt fått helt klart for meg hvem denne «fiffen» er, bortsett fra meg, da, sier hun og ler enda høyere.
Lørdag klokka 13.00 åpner de 52. festspillene i Nord-Norge, og Maria Utsi sine første. Og for første gang på mange år har det ikke vært et eneste ord i lokalavisa om stemoderlige behandlede blomsterselgere.