Aylin Åsli spaserer langsomt opp over bakkene fra sitt nye skolested Heggen. Hun et tilbake på hjemtraktene. Planen er å ta det siste skoleåret over to år. Etter planen skal det første året gjennomføres her. Så får 18-åringen se.
– Etter den første gjennomførte skoledagen spurte mamma meg om hvordan dagen hadde vært. Da måtte jeg si det som det var. Jeg savner Meråker, sier Åsli, og ser tankefullt ut i lufta.
I norgestoppen
To sesonger tilbake var Åsli et lokalt stjerneskudd på langrennsfronten. I sin første juniorsesong var Åsli helt i norgestoppen. Spesielt innenfor sprint var hun ram, med flere plasseringer inne blant Norges ti beste førsteårsjuniorer. Det siste steget opp i den ypperste norgestoppen skulle tas ved å flytte til Meråker. I et miljø blant ungdom som alle hadde en drøm om å bli verdens beste langrennsløpere. Så var også tilfellet for løperen som, representerer Fjell Skilag.
– Å lykkes som langrennsløper var det som betydde aller mest for meg. Jeg har alltid elsket å trene. Og her lå det aller meste til rette for at man skulle fortsette utviklingen, sier Åsli om skolen som har hatt en rekke langrennsmestere som tidligere elever.
Sliten
For Åsli var det blant annet et drømmescenario å få gjennomføre økter med Petter Northugs trener, Stig Rune Kveen. Og selv om hun følte seg ganske så sliten gjennom sommeren, var hun veldig klar for det som ventet.
– Jeg har alltid elsket å trene. Derfor var jeg fast bestemt på å gjennomføre løpet, erindrer Åsli.
I begynnelsen gikk det for så vidt greit å være med. Men gradvis slet skitalentet med å henge med i alt som en ungdom faktisk skal i gjennom på egen hånd.
– Det ble for mange elementer som skulle inn i hverdagen. For meg ble belastningen for stor. Samtidig var jeg klar på at jeg skulle gjennomføre langrennsøktene, sier Åsli, før hun utdyper:
– Derfor var det skolen som ble gitt slipp på først.
Men også det var kun en forbigående fase.
– Etter hvert handlet alt om å trene og å sove. En stadig større del av dagene ble brukt til soving, sier Åsli.
Slo alarm
Det stadige fraværet førte til slutt til at skolen slo alarm. 18-åringen brukte nå mer eller mindre alt av tid på å sove.
– Det kom til et punkt der jeg også selv skjønte at dette ikke gikk lenger. Sent i september kom mamma til Meråker og hentet meg hjem. Selv om alt jeg ville der og da var å fortsette på veien mot langrennstoppen, så var jeg ikke i stand til å gjøre det, sier Åsli.
For Åsli var fullstendig nedkjørt. En ting var at man må tte nedlegge mye trening for å være klar for å møte konkurransen på vinteren. En annen var belastningen med å klare hverdagsrutinene som skulle innkjøres.
– Det høres kanskje merkelig ut. Men samtidig var det blytungt å forlate skolen. Jeg hadde funnet meg godt til rette her, og følte at dette var det riktige stedet å videreføre langrennssatsingen. I miljøet følte jeg meg hjemme, sier Åsli.
Mørkt og svart
I oktober 2017 var hun hjemme. Da beskriver hun seg selv som en skygge.
– Jeg var så nedkjørt at jeg hadde mer enn nok med å holde senga i en periode fra oktober til desember 2017. Da var dagens tyngste gjøremål ofte å klare og komme seg på do. Ellers dreide denne perioden av livet seg om å sove og å samle krefter, sier Åsli.
Det hjalp heller ikke at ungjenta også kjente på en tøff depresjon.
– Jeg følte ikke at jeg hadde noen spesiell grunn til å stå opp om morgenen. Samtidig slapp jeg heller ingen innpå meg i denne perioden. Da var det kun mine aller nærmeste som tok vare på meg. Fysisk sett var jeg helt utmattet. Samtidig så jeg heller ingen mening i denne perioden av livet. Alt dreide seg om å jage drømmen. Nå var jeg så langt unna som jeg kunne komme, sier Åsli.
– Samtidig så fikk jeg også med meg at de andre fortsatte utviklingen i langrennsløypa. Akkurat det var noe som jeg klarte å plage meg selv godt med.
– De mange ulike elementene sørget for at jeg var veldig langt nede. Opplevelsen var brutal, minnes Åsli.
Den lange veien tilbake
På tredje måned med mørke fikk endelig jenta fra Trøssemark de første små tegnene til opptur.
– Jeg fjernet mandlene, og fikk etter hvert positiv effekt av det. Så smått kunne jeg begynne å komme meg ut av senga, forklarer Åsli.
– Det startet med de helt korte turene. De små stegene. Så merket jeg også en positiv effekt av fysioterapi. Det virket som om stadig mer av problemene løsnet opp, sier Åsli.
Veien fremover fra bunnpunktet har likevel gått med små steg.
– Lengden på turene har blitt stadig utvidet. Nå tar jeg korte turer i rolig tempo til Gangsåstoppen og lignende destinasjoner. Fortsatt brukes det en god del tid på å samle energi, sier Åsli.
– Dette har vært en tøff livserfaring som jeg gjerne skulle ha vært foruten. Men det har også lært meg at man ikke kan stresse seg fram til resultater, sier Åsli.
Drømmen lever
Nå er det fokus på skole og den gradvise opptreningen som kreves for å være tilbake på en ny milepæl i livet.
– Går alt etter planen så kan jeg starte opp med den langrennsrettede treningen til våren. Så er håpet at jeg skal tilbake til Meråker for å ta den siste delen av tredjeklassen, sier Åsli.
Hun holder fortsatt fast på drømmen om å returnere til langrennssporet.
– Jeg har mistet to år av langrennssatsingen. Men det har ikke tatt fra meg noe i form av drømmer og målsettinger. Det ultimate målet om å bli en framtidig landslagsløper på ski. Selv om mange kanskje har mistet troen på meg, så skal jeg nå målet mitt. Noe annet alternativ finnes ikke, sier Åsli.
