Larsen fortalte om hendelsene rundt evakueringen i november 1940, da hun som sju-åring måtte dra hjemmefra sammen med far og en femårig bror, mens mora ventet barn og hadde måttet dra i forveien med ei redningskøyte.
Etter en lang båtreise ble familien samlet igjen og havnet etter hvert i Finnmarksleiren på Trondenes.-Min mor likte seg så godt der at hun nesten ikke hadde lyst å dra hjem igjen. Men det måtte hun jo, sa Larsen.
Flere tidsvitner
Et annet tidsvitne var Arnulf Jensen fra Havøysund som sammen med familien, to voksne og ni barn, dro sørover med fiskeskøyta «Vestrheim».-Alle hadde jo hørt om denne evakueringen, men var det sant, hadde befolkningen på hjemstedet undret seg over. Da tyskerne kom og ga ordre om evakueringen, ble det knapp tid til å samle sammen mer enn det aller nødvendigste. Men det ble slaktet et par sauer, kjøttet ble saltet. Resten av sauene ble skutt, likeså kua Dagros. Til deres store sorg. Selv om denne høsten bød på usedvanlig godt vær, var reisen dramatisk nok. Leia var minelagt, og dette medførte at båten kun kunne gå i dagslys. I lasterommet holdt rundt 70 personer fra tre-fire familier til. -Alt personlig stell måtte foregå der, og de hygieniske forholdene ble deretter, fortalte Jensen. De kom velberget til Tromsø, der det var fullt av folk og alt opplevdes som et kaos. Men etter avlusing og registrering ble bestemmelsesstedet Værøy, der faren kunne drive fiske. I 1946 gikk turen til Trondenes. Og etter en tid der fikk familien anledning til heimreise.
Uten medlidenhet
Raseringen av Finnmark og Nord-Troms der 75.000 innbyggere ble berørt på den mest brutale og hjerteskjærende måten, har etter manges mening ikke fått den plass i den nasjonale historien vår som den burde. Og det er vel ikke tvil om at evakueringen inneholdt enda mer dramatiske hendelser enn dem som de to tidsvitnene fortalte på seminaret. Ifølge utstillingen «Brent land» på THS forteller eksempelvis Gyda Aronsen fra Honningsvåg:
« Båt etter båt med folk blir sendt sørover. Gamle, krøplinger, syke. Åttiåringer sitter håpløse på kutteren og ser for siste gang hjemplassen sin. I dag brenner det i Gjesvær og alle folkene er ikke kommet seg av sted enda. Folk med krettur (dyr) slakter på storm. Døde skrotter ligger på steinene her og der.»
Finnmarksbyen
Det var i forbindelse med 70-årsmarkeringen for fredsslutningen i 1945 at Troms historielag, sammen med Harstad historielag og Sør-Troms Museum, ønsket å løfte fram Trondenesleiren/Finnmarksleiren, som var bebodd av evakuerte mellom 1945 og utover 1950-tallet. «Finnmarksbyen», som leirene også ble kalt, inneholdt ca. 2000 deporterte fra Finnmark, hvor de fikk midlertidig bosted i påvente av at de kunne reise hjem igjen og ta fatt på gjenreisingen.
Historiker og pensjonert førstekonservator Anders Ole Hauglid fra Nord-Troms Museum og Maihaugen, holdt foredrag om Finnmarkskontoret i Harstad og gjenreisingen av Finnmark og Nord-Troms 1945-1952, hvor det blant annet fremgikk at befolkningens ønsker rundt gjenreisingen ikke alltid samsvarte med myndighetenes planer. Som det ble sagt på Stortinget: « Det er kaldt å bo i tegninger i Finnmark!»
Konservatorene Nina Planting Mølmann og Heidi Stenvold fra Gjenreisingsmuseet i Hammerfest fortalte om nødsorganer for brakkereising, mens Dag-Magnus Andreassen og Olav Austlid fra Troms fylkeskommune fortalte om fredningsarbeidet på Trondenes. Særlig populær var nok kulturvandringen i kulturminnefeltene på Trondenes, med besøk i kirka og med Eidnes som guide.
Ufortalte fortellinger
Personer fra hele landsdelen utgjorde de 50- talls seminardeltagerne, og blant dem hadde flere bodd en periode i Trondenes-leiren. Samlet håpte arrangørene på at dette kunne bringe fram nytt materiale fra vår krigshistorie i nord. Konkret ønsket man å få i gang et videre arbeid med innsamling av fortellinger, en prosess som ble begynt allerede på seminaret.
For det er ikke tvil om at mange fortellinger rundt evakueringen og den nord-norske krigshistorien for øvrig ennå ikke er fortalt.