Ingen hadde trodd at et folkemord i et slikt omfang kunne skje fra 6. april til midten av juli 1994. Bortimot en million drepte på rundt 100 dager. Selv ikke nazistene klarte det. Konflikten mellom Hutu (cirka 70 %) og Tutsi (cirka 30 %) kom ikke over natten.
Rwanda var en belgisk kolonistat fram til 1956. Da overtok Hutu regjeringsmakten, og undertrykkelsen av minoriteten Tutsi, som fram til da hadde vært det foretrukne folkeslaget av belgierne, startet. Utrenskninger av Tutsi har forekommet på lokalt plan fram til 1994, men aldri slik som da. Folkemordet av 1994 ble organisert av regjeringen og finansiert av velstående forretningsmenn. Dessuten var det planlagt i god tid i forveien, uten at ledelsen i New York ga FN-styrkene i landet lov til å gripe inn, verken med å beslaglegge kjente våpenlagre før drapene startet, eller underveis mens det skjedde. I 1994 var det over 600.000 Tutsier i flyktningleirer i nabolandene. Tutsi hadde en opprørshær, Rwandan Patriotic Front (RPF), liggende rundt grensene til Uganda. Herfra førte lederen Paul Kagame geriljakrig nordvest i Rwanda. Dette var såpass omfattende, at Nabolandene og FN tvang Rwandas president Habyarimana til forhandlingsbordet, og Tutsiene ble anerkjent politisk av regjeringen til Habyarimana, noe som var dårlig likt av generalene og ytterliggående Hutuer.
I april -94 skulle president Habyarimana undertegne fredsavtalen i byen Dar-es-Salaam i Tanzania. Den sjette april fløy han og Burundis president sammen tilbake til Rwanda. Flyplassen ligger midt i hovedstaden Kigali. Da han gikk inn for landing kl. 20.23, skjøt to raketter opp fra byen og traff flyet hans, som av alle steder krasjet inne på presidentpalass-området og drepte presidenten. Regjeringa ga umiddelbart RPF skylden, noe som var ironisk da avtalen som skulle underskrives gagnet dem mest. Det antas at det var presidentens egen sikkerhetsstyrke som hadde skutt raketten. Flystyrten og drapet på presidenten var startskuddet for folkemordet. Brikkene var satt. Ledende Hutuer visste dette skulle komme. Øst-Afrika var tømt for macheter, kjøpt opp av ekstreme forretningsmenn og forhåndslagret. Det samme gjaldt håndvåpen. Hæren hadde i månedene før trent opp Interahamwe-militsen. Lagrenes posisjon var meldt til FN-styrkene, som fikk beskjed om å ikke gjøre noe fordi det hørte inn under Rwandas interne anliggender. Hutu-radiostasjoner hadde i ukevis før spydd ut hatpropaganda. Nå braket det løs: -Husmødre, dere vet hva dere gjør med kakerlakker? ”Kill the Cockroaches!” Hutu Power var klar: klokken 21.15 var veisperringene etablert, og soldater gikk målrettet med ferdigproduserte navn- og adresselister på Tutsier og moderate Hutuer som skulle drepes først, sammen med familiene deres. Deretter økte blodbadet i intensitet, time for time, dag for dag, uke for uke, helt til Huturegjeringen kollapset da RPF veltet den og slo hæren.
Jeg er her på oppdrag sammen med Øyvind Sæthre i reiseselskapet Travelmate for å ta bilder og planlegge mulige studieturer for voksne ungdommer fra folkehøgskoler, universiteter og lignende som vil gjøre en samtidsvitnereise på folkemordet, men kanskje viktigst – forsoningsarbeidet som ble gjort i etterkant for å få landet på beina igjen. Travelmates ønske er at studentene skal få møte de som opplevde dette og høre deres historier, ikke bare de overlevende, men også overgriperne og morderne. Hva fikk dem til å gjøre dette? Kan dette skje igjen?
Kirkene ble voldsarenaer
Minnekirkene i Rwanda er tidligere katolske kirker hvor Tutsier søkte tilflukt da drapene startet i -94. Tutsifamiliene hadde håp om å oppnå kirkeasyl, og at Hutuene skulle overholde dette. Det skjedde ikke. Tusenvis av familier ble på brutalt vis slaktet av regjeringshæren, Hutu-militsen Interahamwe og hutunaboer i blodtåke.
Ntarama Memorial Church, ca. 1 ½ time sør for Kigali. Vi møter en meget vanskelig, og til dels aggressiv guide. Opptak var ikke tillatt. Jeg fikk ta et intetsigende eksteriørbilde fra en gitt vinkel. -Angrepet 15.april -94. -3000 mennesker drept på området.
Kirka
Regjeringshæren var de første som ankom området. De rev ut mursteinene og hakket hull i hjørnene for å kaste håndgranater og skyte inn i folkemengden på innsiden. Etter at inngangsporten var sprengt, brøt militsen fra Interahamwe seg inn med macheter og gjorde det av med resten.
I ene enden av kirkerommet er det flere glassmontre med ca.320 hodeskaller i. I andre enden er det montere med personlige eiendeler fra ofrene. Stillheten i rommet er total. Utenfor kirka på ene røstsiden er det en grav. En mann kom til kirka rett etter angrepet for å se etter konen sin (f.1960, 34 år gammel) og deres to barn. Han fant dem alle slaktet ned! Han gravde da en grunn grav og la ned kona. Barna ble liggende igjen i kirka, da han måtte rømme fordi det kom Hutuer til for å se etter flere. Grava er i ettertid laget skikkelig og flislagt.
Søndagsskolen
En liten bygning ovenfor til høyre for kirka. Mødre med babyer hadde søkt tilflukt i denne bygningen, i håp om å bli spart om kirka ble angrepet. Det ble de ikke… Litt mørkt inne i det lille bygningen med ett rom, men så ser du det: Hele nedre venstre hjørne er mørkt av blod opp etter veggene. Det var her soldatene holdt babyene og småbarna etter føttene og knuste hodene deres imot veggen. Mødrene ble bestialsk voldtatt, gjerne av menn med kjent HIV-sykdom (de brukte HIV som et biologisk våpen), før kvinnene ble spiddet på lange stokker (lignende hesjestaurer) opp kjønnsorganet.
Kjøkkenhytta
Liten hytte ovenfor til venstre av kirka. Folk hadde tatt med seg madrasser for å ligge på da de rømte fra hjemmene. En del folk gjemte seg her da det var fullt i kirka. Disse folkene ble hugget ned med macheter, og etterpå forsøkt brent med madrassene de hadde med seg. Sot oppetter veggen vises enda. Etterpå ble langveggen på øvresiden revet over likene.
Massegraven
Et stort område til høyre for kirken er fliselagt med takoverbygg. Flaten er organisert med trapp ned til tre rom. Disse rommene er fulle av kister som er fylt til randen med bein fra ofrene. 7 kister i høyden, 6 i lengden på begge sider av rommene (x2). 3 rom. 7x6x2 x 3 vrom 84 kister pr rom x3 = Ca. 252 kister! 5000 ofre fra kirka og nærliggende områder ligger her.
Lagerhus/blekkskur
Øverst på området. Her henger klærne til ofrene i store mengder fra taket. Alle er brune av gammelt blod.. -RPF (Tutsi frigjøringshær som kom fra Uganda) frigjør området 15. mai -94, og setter en stopper for drapene på de som har klart å gjemme seg. Området ble gjort til minnekirke 14.april 1995.
Tro, håp og død
Tutsier søkte tilflukt i katolske kirker da drapene startet i -94. Tutsifamiliene hadde håp om å oppnå kirkeasyl, og at Hutuene skulle overholde dette. Det gjorde ikke Hutuene!
Tusenvis av familier ble på brutalt vis slaktet av regjeringshæren, Hutumilitsen Interahamwe og Hutu-naboer i blodtåke
Nyamata Memorial Church
Dette er en litt større kirke enn Ntarama som vi var innom tidligere på dagen.
Vi møter en god og informativ, men allikevel veldig bestemt guide. Det viser seg at de fleste av guidene på disse offisielle stedene gjerne har bakgrunn fra politiet eller militæret, og har en ganske fremoverlent holdning. -Ninah fra vår lokale turarrangør Rwanda Wildlife Tours møtte opp for å effektuere fototillatelsen vår. Det viste seg at hun hadde nesten alle tillatelsene, men ikke nok til å forhindre at vi bare kom derifra med noen få mobilbilder innenfra og et par eksteriørbilder.
Prøve-folkemord
I mars 1992 satte regjeringen i gang de første utrenskningene i området, noe som senere er sett på som en test på det som skulle komme. Folk flyktet hjemmefra og søkte kirkeasyl på området til den katolske kirka i Nyamata. Hæren utførte omfattende drap i området, og var klar til å storme kirkeområdet da en italiensk nonne stilte seg i porten og henvendte seg til lederne til angriperne for å få dem til å stoppe. Hun hadde kontakter i internasjonal mediene, blant annet BBC, som fokuserte på hva som holdt på å skje. Internasjonale styresmakter satte regjeringa i Rwanda under press, og drapene ble stanset. Kirka ble spart i siste øyeblikk, men nonnen ble drept noen dager senere. Hun er gravlagt på høyre side av kirka.
7–10 april 1994 kom angrepet:
Tro – Håp – og Død …
Da utrenskningene startet på nytt over hele landet i 1994, begynte menigheten fra 7. april å søke inn til kirka for trygghet. -10. april kom regjeringsstyrker og Interahamwe-militsen til området og startet angrepet på kirka og den katolske skolen på området. Mennene forsøkte å danne en barrikade utenfor kirka, mens det var mest kvinner og barn inne i kirka. Totalt slakter Hutuene over 11.000 mennesker på området denne dagen! Etter å ha drept alle på utsiden, forsøkte de å trenge inn i kirka. Soldatene kastet håndgranater mot den svarte porten på kirka for å sprenge den opp. Merker vises i dag på betonggulvet etter eksplosjonene foran på utsiden.
Åpninga i den sprengte porten gaper imot deg i dag. Bildet leder meg umiddelbart inn i tankene på middelaldersk borg under beleiring. For en fortvilet følelse det må ha vært for de på innsiden å se at porten gir etter i ”festningen”, og skjønne at nå strømmer angriperne inn! Alle på innsiden visste hva som ventet. Soldatene kastet så inn håndgranater og skjøt inn i folkemengden. Så stormet Interahamwe militsen inn i kirka med macheter, økser og spyd. Naboer drepte naboer. Tutsier kom etterpå for å se etter sine, men Hutuene kom stadig tilbake. Ingen var sikker. Det var regntid og meget fuktig etter angrepet. Ofrene ble liggende i over to uker før de ble hentet ut.
Sterke opplevelser
Den svarte jerngitterporten har tydelige merker etter eksplosjoner. Jeg vet hva som hendte her, og er veldig klar over at det hullete betongdekket foran den ikke skyldes dårlig vedlikehold, men en voldsom historie. Dette er tegnene på at det som skjedde her utløste bunnløs frykt hos de på innsiden. Porten glir opp uten en lyd. Det er ikke en lyd inne heller. Som et vakuum. I det vi går inn slipper himmelen løs en kraftig tropisk regnskur som trommer mot blikktaket over oss. Øynene venner seg til det dunkle lyset her inne. Jeg titter opp og ser en stjernehimmel av lys mot det mørke taket. Det er ikke stjerner, men hull fra hundrevis av granatsplinter som lyser gjennom taket.
-Også baby- og barneklær. Blikket mitt stopper opp ved en hvit babykjole, som ikke er hvit lenger, men brun av gammelt blod. På benken ved siden av ligger et bein på toppen av kleslagene. En ryggvirvel av et menneske. Kirkealteret står som forventet sentralt i rommet mot den ene veggen i den ovale bygningen. Som i katolske kirker er steinalteret overtrukket med en stor hvit duk som når ned til gulvet på begge kortsidene. Duken er rødbrun fra gulvet og nesten helt opp på begge sidene. Det er nesten ufattelig hvor mye blod som må ha flytt rundt på gulvet og trukket opp i duken. Døpefonten i betong ved siden av har skuddskader, merket for alltid av kuler. Skuddskader i en døpefont! HVA F! ... Bare det i seg selv er fullstendig galt!
Når jeg kommer bort til alteret begynner ei kirkeklokke å kime. Klokkelyden fyller lokalet på en uvirkelig måte. Ingen skal komme inn. Ingen av menigheten skal forlate. Jeg snur meg rundt og ser utover. I andre enden av rommet bak benkene står rader av kister, to i høyden, med nye hvite duker på. Kistene er fylt til lokket av beinrester fra 650 mennesker, funnet i en massegrav i landsbyen i 2018. De finner enda slike graver. De som ble drept i dette rommet ligger stort sett gravlagt utenfor. I et parti mellom kistene og kortsidene på benkene er det laget en nedgang til et rom under kistene. Jeg går ned den smale fliselagte trappa. Der nede står rader av glassmontre, fylt med rader av sirlig oppstilte hodeskaller. Hvite kranier som lyser i tussmørket. Noen hele, men mange av den med kulehull og skader etter macheter, økser og andre redskaper. Knusningsskader. Tydelige tegn på ugjerninger, utført av naboene av ofrene. De som bodde blant dem.
Under hodeskallemontrene er det glassgulv. Dypt der nede står det en enslig kiste i halvmørket. Den er fylt med beinrester av kvinner voldtatt til døde i dette kirkeangrepet. Kista står der som et offisielt monument over alle kvinnene som systematisk ble voldtatt og drept både her og under folkemordet generelt.
Verdighet viktig
Jeg går gjennom kjelleren, og opp en tilsvarende trapp som tar meg opp i andre enden av kirkerommet. Hele tiden har jeg gått uten kamerabag og med kameraet med ei lita normallinse avvæpnende i reim bakpå ryggen for å vise at jeg ikke har tenkt å snike meg til bilder. I påvente av at vår lokale kontakt Ninah skal diskutere seg ferdig med kirkeguiden, og få inn alle godkjenninger til å fotografere, har jeg bare gått rundt og observert. Dette er grotesk. Bildene MÅ tas med verdighet. Ikke slik som det ligger ute på nett. Bare gå sakte rundt og kjenne på bildene som skal tas. Men ikke før jeg er absolutt sikker på at det blir rett. Først får jeg beskjed fra Ninah om at opptak er godkjent. Jeg tar tre bilder og en filmsnutt på mobilen. Ikke for å brukes, bare som et arbeidsgrunnlag. Jeg må kjenne på det først. Finne de små viktige detaljene. Så kommer kontramelding; De har ikke fått det siste stemplet i godkjenninga, selv om at det er så godt som klarert. Guiden sier han vet jeg tok noen mobilbilder, men at jeg ikke trenger å slette dem. -Jeg er ferdig. Har ikke noe å gjøre her inne. Jeg ser meg rundt en siste gang. Blunker lenge. Lagrer bildene på harddisken i hodet mitt. -Og går ut. I det jeg trør ut gjennom den andre kirkedøra, ruller dempede tordenskrall i det fjerne. Symbolsk. Som en knurrende buldring. Regnet har stoppet. Vi går rundt kirkehjørnet og passerer grava til nonnen som stoppet kirkestormingen i 1992, og kommer inn på en flisbelagt plass med tak overbygg på søyler. En massegrav. 45.000 mennesker fra kirkestormingen og landsbyen rundt ligger her. Fortsatt finner de nye etterlevninger rundt omkring. De blir og stedt til hvile her. En smal trapp med høye trinn tar meg ned i kamrene under. Flere rom. En svak underlig lukt henger i lufta. Her står det kister fylt til randen med beinrester. Hvert rom har 12 kister i høyden. To i bredden og åtte i lengden. Mange kister. På 100 dager drepte regjeringen og Hutu militsen mer enn en million Tutsier og Hutuer som sa dem imot. -10.000 per dag -400 i timen. -7 mennesker drept hvert minutt. -I hundre dager!
I Norge hadde vi i mars -94 nettopp gjennomført tidenes vinter OL. Drapene som startet i april nådde knapt fram i eteren. De som kom og stoppet blodbadet var ikke FN, som hadde trukket seg ut på svakt grunnlag. USA fryktet et nytt Somalia. Og Clinton fryktet den amerikanske opinionens mening av tap av amerikanske soldaters liv. Det internasjonale samfunnet toet sine hender. De som kom for å stoppe dette var RPF, Rwandan Patriotic Front. Tutsienes egen opprørshær. En lurvete gjeng satt opp i grensetraktene i nabolandet Uganda. Håpløst dårlig utstyrt. Massivt i undertall mot den Rwandiske regjeringshæren og Interahamwe, Hutumilitsen. Men med den største grunn og motivasjon: Å berge sitt eget folk, Tutsiene. Ledet av Paul Kagame. Generalen som etter maktovertakelsen i midten av juli 1994 ble politiker og er nå inne i sin tredje syvårsperiode som president i Rwanda for partiet ”Front Patriotique Rwandais”. En diktator. Landet er nå et av de sikreste og mest ryddige landene på det afrikanske kontinent. Den gode diktator? Jeg får lov til å ta noen få bilder utenfor kirka. Omvisningen er ferdig. I det jeg er på tur ut hovedporten ringer det i en klokke på andre siden av den høye, røde muren. Den døde gårdsplassen jeg står på fylles av lyden av barnelatter og lek. Den katolske skolen er gjenoppbygd på andre siden av muren og er fylt opp med nye generasjoner barn. Barn som læres opp til at det ikke lenger finnes grupperinger som Hutuer og Tutsier. Segregeringer oppfunnet av de belgiske koloniherrene på 1930-tallet. I dag finnes det bare ett folk:
”Twese Turi Abanyarwanda” -Vi er alle Rwandere! La oss håpe det holder. Også etter Paul Kagame.
Skal gi tilbake meningen med livet
Assosiation Widows of Genocide Agahoso er en organisasjon for enker og enkemenn, som etter folkemordet sto alene igjen og hadde mistet alt håp om et liv etter at de hadde mistet sine kjære, hus, jobb, ALT! -De som har mistet hele familien: mann/kone og barn, og står igjen alene. -De som har mistet mann/kone og noen barn. -De som har mistet mann/kone men ingen barn drept. -De som har mistet mann/kone men var barnløs.
Formål: Gi folk fra alle samfunnslag mening med livet tilbake ved å skaffe/lage jobb og hus, samt å få være sammen med andre i samme situasjon så de ser at de ikke er alene. Få medlemmene til å utvikle seg sammen tilbake til livet. AVEGA driver hosteller med barer og restauranter, konferansesentre og helsesentre rundt om i landet, men mest i øst. Statsstøttet organisasjon opprettet i 1995 av presidentfruen og andre kvinner i høyere posisjoner i landet. 25.000 medlemmer ved oppstart i 1995. I dag er det 19.000 medlemmer. Naturlig frafall på grunn av alderdom og sykdom. Ganske vanlig at voksne barn av opprinnelige medlemmer som har tatt over jobbene i organisasjonen, etter hvert som de opprinnelige medlemmene har pensjonert seg eller dødd.
Møtet på hostellet
Først var de ganske så avvisende og mistroiske. Etter hvert som de skjønte hva vi prøvde å få til av utdanningsturer for norske voksne ungdommer, der organisasjonen kanskje kunne være med på samtidsvitnedelen, og behov for overnatting/bevertning for klassene, tøyde de helt opp.
Tilgivelsen og forsoningen
Det viktigste med dette prosjektet er ikke alle de bestialske drapene som ble utført i blodtåke. Det som fanger vår interesse er ”hvordan har de klart å komme sammen igjen som nasjon? Hvordan har ofrene klart å tilgi, og hvordan har overgriperne klart å innse det de har gjort. Ikke minst: er dette ekte?”
I den første bølgen i april til juli -94 var det Tutsier og Hutuer som sa regjeringa imot, eller personer i blandingsekteskap som ble drept eller jaget og fikk husene sine brent. De overlevende enten gjemte seg, eller flyktet til nabolandene Tanzania, Uganda eller Burundi.
Den andre bølgen snudde hele situasjonen da Tutsienes frigjøringshær RPF kom sveipende ned fra grenselandet i Uganda og slo regjeringshæren og Interahamwe Hutumilitsen. Etter dette ble Hutuer jaget i hevntørst, og sendt på flukt over nabogrensene. Hutuhæren etablerte seg i grensetraktene i Zaire, nå Kongo, og fortsatte å gjøre angrep og overgrep over grensa. På det meste befant over 3 millioner av landets befolkning seg i utenlandske flyktningleirer, og landet var i stor uro fram til cirka år 2000.
Verdien ligger i menneskene
Rwanda har ikke noen kjente naturressurser. Deres verdi ligger i det menneskene skaper. Det var viktig å skape ro og muligheter for at folket kunne vende hjem. Tutsiregjeringa proklamerte at de som vendte hjem trengte ikke frykte for livene sine. Alle skulle få en rettferdig dom: ta med deg familien hjem, så kan de få en trygg fremtid selv om du må i fengsel for en tid. Det ble opprettet landsbydomstoler, ofte ledet av kirkene, der hjemvendte Hutuer kunne tale sin sak. Om de andre i landsbyen kunne bekrefte at vedkommende ikke hadde gjort noen ugjerninger, gikk vedkommende klar. Om ikke, ble det fengselsstraff for en gitt tid, avhengig av hvor grov forbrytelsen hadde vært. Så: Etter 2000 ble folk oppfordret til å vende hjem, både Hutuer og Tutsier. Felles for begge gruppene var at det ofte ikke lenger fantes verken hus eller jobber til de som kom hjem. Staten opprettet da såkalte reconciliation villages. Det ble bygget nye landsbyer, og Hutuer og Tutsier bosatte seg så i annethvert hus. Slik skulle grupperingene bli nødt til å omgå hverandre, som et ledd i forsoningsarbeidet.
Soning og gjenforening
Etter hvert som Hutu-mennene hadde sonet sine år i fengsel, ble de gjenforent med sine familier, eller bosatt i første omgang som ugifte menn i landsbyene. Det var stort behov for mannlig arbeidskraft i landsbyene, og det ville disse selvsagt være, selv om de var tidligere mordere. Sammen bygget, og fortsatt bygger de, en hverdag på åkrene, med husdyr, produksjon av kurver, utdannelse og så videre. Med daglig omgang med hverandre, ligger essensen i forsoningsarbeidet. Men det har ikke vært lett.
De har organisert hyppige og gjentakende forsoningssamtaler i landsbyene, der offer og overgriper møter hverandre og forteller sin side av saken. Målet er at overgriper klarer å vise og forstå ekte anger, og at offer klarer å tilgi, eller i det minste komme seg videre slik at livet i landsbyen kan bli stabilt.
I landsbyene lever overgripere og overlevende sammen på en eksepsjonell og unik måte. Foreldreløse, enker og enkemenn lever side om side med de samme folkene som drepte deres familier, som og i mange tilfeller var den som skadet og eller voldtok deg. De omgås til daglig!
Det er vanskelig å fatte for oss nordmenn som tidvis enda prater om tyskerne. Folk er venner og lever sammen. Gifter seg på tvers av gamle segregeringer. Blandingsbarn blir født uten å være Hutu eller Tutsi, men Rwandaer. Rasebånd viskes ut. Det er i alle fall målet. Folk møtes på fellesplasser i landsbyen såkalte ubusabane, ”get together partyer”. På den måten er de nødt til å omgås hverandre. Bli kjent med hverandre. Akseptere hverandre.
De har kommet til en konklusjon om at det er grenser for hvor lenge man kan bære på gammelt sinne og skyld. De ser fremover. -Life finds a way …
En ung befolkning
Forhåpentlig kan de nye generasjonene vokse opp uten stammebetegnelsene belgierne fant opp på 30-tallet. Tutsi var egentlig et ord for de velstående, det vil si de som eide kuer. Hutu var man om man tok seg jobb med å røkte kuer og jobbe på disse gårdene til Tutsi.
Men, man kunne skifte mellom å være Hutu og Tutsi. En hutu kunne jobbe seg opp til å ha råd til å skaffe seg kuer, å bli Tutsi. På samme måte kunne Tutsien bli utsatt for tørke eller sykdom så han mistet kveget. Da måtte han og familien hans bli nomader og ta seg jobb som røkter hos en annen. Bli en Hutu.
Rwanda har en ung befolkning.
Cir. 4 0 % er under 15 år. Bare 2,6 % er 65 år eller eldre. Det er 27 år (2021) siden folkemordet i -94, og 60 % av befolkningen er født etter det.
Det er den nye generasjonen, som forhåpentlig vokser opp uten å få stammebegrepet stemplet i pannen, som bygger det nye Rwanda. Et Rwanda som i dag fremstår som et av de reneste, sikreste og mest organiserte landene i Afrika. Rwanda kalles tross alt Afrikas svar på Singapore! Så hva er utfordringene? Landet har i dag stor utenlandsgjeld. De unge respekterer de eldre, men det er mange unge uten utdanning. Med 40 % av befolkningen under 15 år, kommer arbeidsløsheten til å eksplodere det neste tiåret om det ikke settes større fokus på dette. Det vil sannsynligvis destabilisere Rwanda.
I den landsbyen vi var i denne dagen, var det vel 300 familier fordelt på vel 200 hus.
I 54 hus bor det tidligere dømte av folkemordet. En egen organisasjon, Prison Fellowship, sørger for å hjelpe mennene i å komme tilbake i samfunnet i landsbyene, for de er en sårt trengt ressurs.
En kjærlighetshistorie i all avmakta
Giraneda John (Tutsi) og Uwimana Marie Jeanne (Hutu) er eksempler på at det umulige ble mulig.
Hvor: Rweiru Village, i sør mot Burundi. Mann: Giraneda John (Tutsi) Kone: Uwimana Marie Jeanne (Hutu)
Vi sitter i Land Cruiseren på vei sørover mot grensen til Burundi for denne avtalen. Sjåfør Iddy, vår lokale kontakt Ninah, Øyvind fra Travelmate, som skal sette opp samtidsvitneturen vi er her for å gjøre planarbeidet til, og meg, Tommy som fotograf. Det er ikke lett å finne fram i landsbyen Rweiru, men etter å ha humpet rundt på rødbrune jordveier, står vi til slutt foran et hus. Naboene er nysgjerrige. Ungene samler seg rundt oss. Det er ikke hver dag en Land Cruiser med hvitinger er her i nabolaget!
Pyntet og forberedt
En lang mann i slitt brun dress, kamuflasjefarget bush, hatt og krykke i venstrehånden tar imot oss i døråpninga. Døra er i metall, rød på farge og vender mot gaten i det rødbrune mur- og leirehuset.
Ninah oversetter til engelsk. Girandea snakker bare rwandisk. Han tar oss inn i en slags stue. En sofa og noen stoler står rundt et bord. Jeg finner meg en krakk og setter meg innenfor døråpningen for å utnytte lysrettinga. Lyset er enda hardt ute nå rundt klokka 16, men jeg vet at portrettlyset inne i jordhusene her på det afrikanske kontinentet er helt magisk. Rommet er så enkelt man kan få det; Stampet rødt jordgulv, store vegger med et vindu ved døra og et enkelt lite bilde på en av veggene. En ledning kommer inn vinduet og henger umontert ned med en stikkontakt. Det er uvanlig høyt under bølgeblikktaket, men det er helt nødvendig med denne høyden så ikke ekvatorsola skal koke rommene.
En dame kommer etter hvert og setter seg litt bak Girandea. Det er kona Uwimana. De har begge pyntet seg, De er forberedt på at vi kommer. Han smiler, og er gjestfriheten selv. I dette enkle rommet fortelles denne vakre historien, en om tro på livet, forsoning og kjærlighet. Men han har og en mørk historie å berette.
Giraneda var 13 år i 1994 da Hutuene angrep.
Faren hadde 10 (!) koner, så Giraneda hadde til sammen 30 søsken. Av disse ble 25 drept. Det samme med både faren og moren hans.
Hogd ned
Giraneda var ikke sammen med familien da det skjedde, men ble samlet sammen med en rekke andre mot slutten av folkemordet da han ble fanget. Naboene kastet seg over dem, og hogde dem ned med macheter. Giraneda ble hogd dypt i hodet og føttene. Interahamwe-folkene trodde han var død. Dekket av blod fra seg selv og andre lå han i en haug med drepte. Tutsi-frigjøringshæren RPF kom rett etter og frigjorde området.
Da de skulle begrave de døde, oppdaget de at Giraneda så vidt var i live. Han ble tatt til et sykehus og holdt i live. Han lå 125 dager i koma først. Han ble seks år på sykehus for å bli frisk av skadene, både på kropp og ikke minst sjel.
Da han reiste fra sykehuset var han fortapt. 19 år gammel, og uten utdanning, familie eller tillit til noen lenger. Han var og venneløs. Den lokale presten forsøkte å få han til å flytte inn i et nybygget hus i en forsoningslandsby. Giraneda var da sikker på at myndighetene bare ville samle Tutsiene sammen på nytt for å drepe dem senere. Hans tillit til myndighetene og folk var fullstendig ødelagt.
Levde på gata
Giraneda reiste til Kigali i 2000, og levde på gata i elendighet som invalid de neste åtte årene. Flere ganger var presten og oppsøkte han for å få han til å flytte til et bedre liv i forsoningslandsbyen i Rweiru. Til slutt ble han nesten lurt tilbake til landsbyen av biskopen. Giraneda ble med på et møte der han fikk overta et nybygget hus i en gate bestående av Hutu- og Tutsi-familier i annethvert hus. Et tiltak fra myndighetene for å tvinge de tidligere fiendene sammen.
Det første Giraneda kjøpte seg til huset var en machete til å forsvare seg med …
Myndighetene hadde gitt han et hus, men ikke penger til å klare seg. Skadene gjorde at han ikke kunne ta seg normalt fysisk arbeid som andre menn. Derfor dro han i perioder tilbake til Kigali for å tigge på gata. Da Giraneda kom tilbake fra en slik tur, hadde Hutu naboene hans bygget nytt gjerde og lagt nytt tak på huset hans som en god gjerning. – Kanskje var det noen som ville han godt allikevel?
På utsiden av huset begynner det å samle seg en del unger. De skråler og vil ha min oppmerksomhet der jeg sitter i døråpningen. Og de får det, i all stillhet.
Fujifilm-kameraet er stilt på elektronisk lydløs lukker. Med å bruke skjermen istedenfor søkeren kan jeg peke og fotografere i begge retninger uten for mye oppstyr. Mengden av piksler i mellomformatkameraet gjør at jeg kan gjøre et vidt utsnitt i opptaket, og beskjære det etter ønske etterpå. Jeg sitter i døråpninga og fotograferer inn i rommet, men det skjer mye spennende på utsiden og.
Mistet troen på livet
Girandea gikk mye i kirka og hørte på prekenerom forsoning og fred. Han hadde mistet troen på livet, men på en av disse messene løsnet det harde i hjertet hans; Han tilga alt der og da! Han MÅTTE se fremover. Fra da av begynte Giraneda å se seg om etter en partner.
Han hadde møtt Uwaimana ved flere anledninger og begynte å falle for henne. Men hun var Hutu, og selv om hun ikke hadde gjort noe, var det faktisk foreldrene hennes som hadde rundstjålet huset til familien hans og bortført kuene deres. Store verdier var stjålet. Denne familiære avgrunnen gjorde at Giraneda ikke trodde at det kunne bli de to. Allikevel tok han mot til seg og fortalte Uwaimana at han var glad i henne. Da kunne hun fortelle at hun var forelsket i han og. De ler begge to og ser nyforelsket på hverandre, så forteller Giraneda videre: -Dagen etter tok vi en HIV-test, som heldigvis var negativ.
Litt rart for oss nordmenn, men en selvfølgelighet for dem om de skulle få livet til å fungere sammen. En uke senere gifter de seg. Til tross for stammeforskjeller og hans funksjonshemning, ble det de to.
Uwaimana og Giraneda begynner å le da han forteller at det første de gjorde etter at han hadde fridd, var å ta en HIV test!
Ville ikke godta
I begynnelsen aksepterte ikke familien hennes ekteskapet. Foreldrene hennes følte stor skam, da de skyldte Giraneda mye penger etter tyveriet fra hjemmet hans. Men Girandea er en storsinnet mann. Han ville ikke ha noe, men ba dem heller gi penger til utdanning til Uwaimanas nieser og nevøer. Han anså det som viktigere å sørge for utdanning til de kommende generasjoner. Da smeltet isfronten.
I dag bor svigermor, som er enke, i nabohuset. Uwaimana og Giraneda har fire barn i alderen fire til 16 år. De lever som et rwandisk folk!
Angrepet på Nyange Secondary School
”Twese Turi Abanyarwanda” – Vi er alle Rwandere!
Øyvind og jeg ble tatt med til et mausoleum i Kigali kalt ”National Heroes Museum”. Egentlig helt uinteressant i forhold til oppdraget – å lage læringsturer for voksne skoleelever fra Norge. En sterk følelse av opphausset Mao-lignende Tutsi-nasjonalisme, om en tør kalle et sted som dette det. Stedet har noen få graver for høyerestående tidligere generaler, statsministeren, konge og så videre. Historier som sannsynligvis ville gått norske studenter hus forbi.
Drept i klasserommet
På slutten av omvisningen kom vi til en grav hvor guiden Fredric fortalte en historie som umiddelbart fanget oppmerksomheten vår. Her lå det ei jente som ble 20 år, og to av klassekameratene hennes. De ble drept i klasserommet sitt 18. mars 1997, mange år etter at Hutu-regjeringa var styrtet. Hvorfor lå disse blant statsfolk og generaler? Nyange videregående var en internatskole vest i landet for ungdom i 18 til 21-årsalderen.
De kom fra forskjellig bakgrunn, både Hutu og Tutsi, og forskjellige sosiale lag. Noen hadde mistet noen eller alle i familien sin. Noen kom fra Hutu-overgreps- familier. Men de var samlet der i et felles mål – å få seg en utdannelse og bygge det nye landet sammen. Da Tutsi-frigjøringshæren RPF (Rwandan Patriotic Front) kom stormende ned fra Uganda og jaget ut Hutu hæren og militsen i 1994, flyktet Hutuene inn i Zaire, nåværende DR Kongo. Der dannet Interahamwe- militsen og tidligere soldater fra FAR (Forces Armees Rwandaise) en Hutu opprørshær, som i mange år gjorde stikkangrep inn mot vestsiden av Rwanda.
– Jeg vet hvem du er
18. mars 1997, tre år etter folkemordet er et par klasser samlet i sine klasserom for kveldsundervisning. De ser med ett en bevæpnet bande på rundt 20 menn komme inn på skoleområdet. Rett etter kommer en Hutu-kommandant og to soldater inn i klasserommet til 6.th secondary: ”-Dere vet hvem jeg er, og hva jeg gjør” sier kommandanten.
” Jeg vil at dere som er Hutu stiller dere på denne siden av rommet, og Tutsi i den andre”. Ingen av elevene rører seg. Da reiser en av elevene seg, en Hutu-jente ved navn Mujawamahoro Marie Chantal seg og sier til kommandanten: ” Jeg kjenner deg, og du vet hvem jeg er. Her finnes det ingen Hutuer eller Tutsier”. Så sier hun setningen som er kjent for alle i Rwanda i dag: ”Twese Turi Abanyarwanda” – Vi er alle Rwandaere! Da skjøt kommandanten henne rett i ansiktet, til tross for at han kjente henne. Så sier han ”Jeg spør dere en gang til, Hutu der og Tutsi der” Da gjentok klassen” Vi er alle Rwandaere”! Geriljasoldatene gikk da ut av rommet og låste døra. Så knuste de et vindu og kastet inn to håndgranater før de skjøt de overlevende.
Deretter gikk de ned på klasserommet til 5.th secondary, hvorpå elevene uten å vite hva som hadde hendt i 6.th, sier det samme: ”-Vi er alle Rwandere”, og ugjerningen gjentok seg. Seks studenter og en nattevakt ble drept, 20 andre ble skadet.
Sikkert fra år 2000
En avdeling av RPF lå i forsvarsstillinger på en høyde rett ved, og trodde det var dem som ble angrepet da eksplosjonene og skytingen startet klokka 20 ute i mørket. RPF reorganiserte raskt og stormet inn på skoleområdet hvor de forhindret at ikke geriljasoldatene drepte alle elevene slik de hadde planer om. Rwanda ble først ansett som sikkert fra rundt 2000, da angrepene utenfra opphørte. Fra 2012 har landet fremstått slik man kjenner det i dag.
Dette er en historie om mot og uselvisk oppførsel for å stå opp for andre, som norske elever nok kan relatere og forholde seg til. Vi ga guiden Fredric på Mausoleet i oppgave å sette oss i kontakt med formannen i studentorganisasjonen for de overlevende etter angrepet ”Komeza Ubutwari” (Keep on being brave). Han heter Sindayheba Phankel og bor i Kigali. Vi fikk møte Phankel på hotellet vårt siste dag i Rwanda. Phankel var en av studentene i det første klasserommet, og fikk revet opp ryggen av granatsplinter. Det er han som har fortalt oss denne historien, og det er han som eventuelt kommer til å møte elever fra Norge i klasserommet i Nyange i vest. Her blir han å fortelle historien på sitt nøkterne vis i rommet der det skjedde. -Et virkelig samtidsvitne, akkurat hva vi er ute etter.
Kirkens rolle i forsoningsarbeidet
I forbindelse med rettsoppgjøret etter folkemordet har kirka sørget for å legge til rette for møter mellom overlevende og overgripere.
Påståtte overgripere føres foran resten av landsbyen, og får sitt spørsmål om mulig deltakelse i overgrep lagt fram. Da kan resten av landsbyen enten bekrefte overgrep eller uskyld. Folk kan og få bekreftet at de tvert imot har forhindret overgrep med å skjule tutsier eller lignende.
Straff kan variere, fra fengsel til samfunnstjeneste.
Blir venner
For at forsoning skal skje, holder kirka møter mellom overlevende og overgripere. Her får begge parter fortalt sin versjon av historien. Dette skjer flere ganger for at overgriper oppriktig skal angre og skjønne at det var feil, og at den overlevende til slutt skal tilgi. Ofte blir de oppriktige venner etter disse prosessene.
Men det er en ganske grotesk prosess: Den personen som står foran den som beretter om hvordan ektefellen ble hogd ned på plenen foran huset, guttebarna slaktet og døtre voldtatt til døde foran seg, gjerne selv voldtatt og hogd for å dø etterpå, er morderen! Det forventes at man skal forsones med den som har påført deg og familien din så mye smerte! Men den som har utført ugjerningene skal og komme til oppriktig anger. Derfor må og prosessen gjentas og gjentas.
-Det er lettere å forstå og vise anger, enn å tilgi.
Viktig som ressurs
Etter hvert som folk, gjerne menn, kommer ut av fengsel, organiseres det møter mellom overlevende og overgriper i kirka foran resten av landsbyen. Det er da forsoningsprosessen kan starte. Dette er en fortsatt pågående prosess, da det enda er personer som frigjøres etter endt soning. Når disse kommer ut av fengsel er det viktig å få dem inn i samfunnet da de er en ressurs. Det er viktig at forsoning virker. Både for dem som er involverte, men også for at slikt ikke skal skje igjen. For å skjønne at dette kan skje, er det å viktig å forstå hvilken posisjon og respekt kirka og religion har her i samfunnet i Rwanda.
Tommy Simonsen
Harstadfotografen Tommy Simonsen har vært på research-reise med Øyvind Sæthre fra Travelmate for å lage arbeidsgrunnlag for en ny samtidsvitnereise til Rwanda om folkemordet i -94 for norske voksne skoleelever, og ikke minst - forstå det sterke forsoningsarbeidet folket her har gjort for å komme over dette.
Mange sa før jeg dro til Rwanda at jeg måtte være forsiktig, at det var et forferdelig farlig land. Norsk UD´s infosider om Rwanda kunne fortelle om noe annet, men sikker var jeg ikke.
Da jeg kom ned, ble jeg virkelig overrasket. Her møtte jeg et av de mest velorganiserte landene jeg har vært i Afrika. Det var ryddig, pent og ikke minst trygt. Man kan stort sett bevege seg rundt i gatene i hovedstaden Kigali uten å risikere å bli ranet. Sjåføren min Iddy ble irritert da jeg gjemte kameraet under dørkmatta bak i Land Cruiseren da vi skulle spise i Kigali. ” Det ligger trygt åpent på setet i bilen når vi forlater den”, sa han. Og det gjør visst nok det, uten at jeg hadde mot til å prøve det ut! Så kalles da og Rwanda for Afrikas svar på Singapore.
Jeg kan trygt anbefale folk å reise til Rwanda. De fleste kommer hit for å vandre i fjellene til Volcanoes National Park i nord for å møte avdøde Diane Fossey´s fjellgorillaer, men alle som drar dit bør og oppleve verdens mest utrolige forsoningshistorie om tiden etter folkemordet.