Han blir ikke kaptein, nemlig.

– På denne typen båter liker vi å kalle det skipper. Det er en god nordnorsk betegnelse å skipre en båt. Kapteiner er på større båter, sier han.

5. juni starter han i jobben på full tid. Og det kan han fordi han er pensjonert fra et «normalt» yrkesliv.

– Jeg var frivillig mannskap på Anna Rogde fra 1999 til 2004, først som altmuligmann, så styrmann og i tre år skipper. Etter en gjestetur i 2006 har jeg vært borte fra båten i 12 år. Da er ble pensjonist fra Kystverket så jeg at jobben som skipper var ledig. Etter noen runder med meg sjøl fant jeg ut at det er for tidlig å pensjonere seg som 60-åring, så da søkte jeg på denne jobben, forteller Gabrielsen.

Han slår fast at Anna Rogde er båt nummer én.

– Det er ingen over og ingen ved siden av i mitt hode. Ho er «the queen».

Glemte noe viktig

Det er ingen hobbyjobb han går inn i.

– Jeg er jo veldig spent på om det blir som med bjørnen, å jobbe på sommeren og sove på vinteren. Jeg liker å seile. Bestefar lærte meg å seile med en liten robåt i Ofoten da jeg var 12–13 år. I hele livet har jeg drevet med seilbåter.

Han forteller om ei jordomseiling.

– Vi kjøpte en 39 fots seilbåt og tok to prøveturer til Svalbard, og startet på jordomseiling i 1989. Vi kom oss helt til Karibia før vi oppdaget en del ting, smiler han.

Oppdagelsen forklarer han slik:

– Vi hadde forberedt oss på alle mulige slags måter, på havarier på motor og seil, men vi hadde ikke bruksanvisning i hvordan det er å leve så tett innpå hverandre over tid. Dermed ble jordomseilinga avbrutt der. Vi seilte hjem og solgte båten.

Det var lærerikt, forteller han.

– Det å få brukt noen av erfaringene er noe jeg har lyst til å videreformidle til folk som har vil komme om bord.

Helt i skyene

Bruken av Anna Rogde vil bidra til glede, ikke bare for dem som måtte bli med som passasjerer, men også blant dem som er frivillige om bord.

– Når vi drar på tur kommer hun til sin rett. Det viser seg at når vi slår av motoren og heiser seilene, og drar av gårde i åtte knops fart, skjer noe med folk. Det blir nesten frelst, sier han.

Skonnerten er en museumsgjenstand. Det samme kan ikke sies om mannskapet.

– Det fantastiske med denne båten er at vi har folk fra 10 til 80 år. Tiåringen var med på en tur etter påske, og han fikk lov til å styre. Og han var helt i skyene. Det tok to dager før han landet igjen.

– Det er ikke så mange plasser du får en tiåring til å dra på tur med en 80-åring. Det er en verdi i seg sjøl at de gamle forteller historier og viser spleising og knuter til de unge. Det er utrolig flott, sier Gabrielsen.

Det unike med Anna Rogde er at Hvermannsen får mulighet til å være med på tur. Man må ikke har kurs og utdanning – det holder lenge med opplæringen man får på båten.

– Alle er velkommen om bord, og det er alltid noe de kan bidra med. Det er unikt med ho Anna. Det er masse verneverdige båter nedover kysten som er lukkede miljøer. De tar ikke inn folk fra gata, noe vi gjør, og er stolte av.

– Vi skal være inkluderende, sier han.

Ta tida til hjelp

Eilif Gabrielsen forteller at det er mye å lære for dem som skal være mannskap om bord. Og i enkelte tilfeller kan en seilas med Anna Rogde føre til et yrkesliv på havet.

– På de artigste turene, som skoleskipsregattaen Tall Ships Races, skal halvparten av besetningen være mellom 15 og 25 år. I 2004 var disse fra Harstad. De hadde trent hele vinteren, og var veldig flinke. I dag har åtte-ti av dem jobb på sjøen.

Skipperen ser fram til å formidle kunnskap om seiling.

– Jeg ser også fram til å være med på å ta vare på båten. Når vi kommer til andre havner skal vi være stolte av båten, og at vi kommer fra Harstad. Det handler også om å skape trivsel, det skal alle passasjerer oppdage.

Og passasjerene skal underholdes og læres opp.

– Siden det er nye passasjerer fra gang til gang, kan vi igjen og igjen fortelle historier om Anna, Harstad, Trondenes og Kjøtta. Man må like å prate, slår Gabrielsen fast.

– Og dessuten: Vi bestemmer ikke hvor fort det skal gå. I gamle dager tok de tida til hjelp. Skulle de seile til Bergen så visste de ikke når de kom tilbake. Tid har vi lite av i dag. Om bord på Anna Rogde blir det en opplevelse for mange å være nødt til å ta tida til hjelp.