9. juni 1903 ble loven vedtatt i Stortinget. Bygningskommunen Harstadsjøen med Harstadhavn skulle fra 1. januar 1904 skilles ut fra Trondenes og fortsette sitt eget kommunale liv under navnet Harstad. Resten av Trondenes fortsatte som en kommune inntil den i 1926 ble delt i tre – Trondenes, Sandtorg og Skånland.
Bygningskommunen ble opprettet i 1893 for å regulere hus- og veibygging innenfor det nye tettstedet som hadde vokst opp i Trondenes. Bygningskommunens representantskap sendte allerede i 1895 søknad om status som egen kommune med kjøpstadsrettigheter for det regulerte området. Søknaden ble gjentatt i 1896. Ønsket om kjøpstad ble ikke imøtekommet. Den nye bykommunen Harstad ble ladested. Forskjellen mellom kjøpstad og ladested er for lengst utvisket og begrepene eksisterer ikke lenger.
Etter kommunevalg ble Harstad bystyres første møte avviklet 10. desember 1903. Distriktslegen i Trondenes og Harstad, Hans Gabriel Nissen Buck fra Inderøy i Nord-Trøndelag ble Harstads første ordfører.
Arbeidet for at Harstad skulle bli egen kommune ble møtt med den aller største forståelse fra Trondenes, selv om 40 % av skatteinntektene forsvant. Det økonomiske oppgjøret mellom de to kommunene ble hurtig og greit forhandlet fram, og man unngikk krangel og misstemning i ettertid.
I sin bok til Harstads 50-årsjubileum i 1953 forteller Sigurd Simensen om nyttårsaften 1903: «En jublende glad befolkning feiret begivenheten med fyrverkeri, og i byens få og dårlige gater hersket det et yrende folkeliv. Denne skikken å samles i byens hovedgater nyttårskvelden har senere holdt seg. Det er særlig de unge som holder denne tradisjonen ved like, når de i flokk og følge bølger gjennom gatene med latter og moro, mens det nye året ringes inn.»
Bladet Haalogaland, startet i 1902, forteller om en festlig atmosfære, preget av optimisme og pågangsmot. Nyttårsaften samlet unge og eldre seg på skoleplassen, hvor det ble delt ut fakler, dryppet i tjære og parafin.
Fakkeltoget gikk til underoffisersskolens gymnastikksal. Her ble det ble sunget og holdt taler av den nyvalgte ordføreren i den nye byen, distriktslege Buck, og av ordføreren i Trondenes, advokat Karl Hanssen, som ønsket sitt ektefødte barn god reise inn i framtida. Så smalt hurraene mot taket.
Rundt om i hjemmene ble begivenheten markert med brennende lys i vinduene. Senere på kvelden var det raketter og annet fyrverkeri.
«Stemningen var på toppunktet – blant ungdommen som hilste det nye året og byens fremtid velkommen ute i det fri – og blant dem som satt rundt punchbollen eller ved toddyen hjemme – og på Samfundet var det dans – da som nå», heter det i Haalogalands rapport fra byens fødestund.
I Kaarbøgården satt Anne Elisabeth Kaarbø, enke etter byens ledende skikkelse i et kvart århundre, med dagboka foran seg denne nyttårsaftenen. Hun skrev: ”Året 1904 blir også et vendepunkt i Harstads historie idet at stedet går over til by. Vi kan vente oss meget kjevl og ugreie – her er få gode krefter som ledere – der er så meget innbilsk selvgodhet til stede. Mange vil råde, og det er for lite sunn kritikk.”
Så kom hverdagen for de 1246 innbyggerne. 12 av dem hadde handelsbrev, 45 hadde fagbrev som håndverkere. Kommunen startet med en gjeld på 137 500. De samlede utgifter første året var på 36 530. Administrasjonsutgiftene var på 1185 kroner og 26 øre. Innbyggernes skattbare inntekt var på 571 640, samlet formue 1 502 500.
Den nye byen ble etablert i nedgangstider. Man slet med tilbakeslag etter en høykonjunktur. Flere bedrifter bukket under. Ved byens 25-årsjubileum i 1928 satte ordfører Erland Frisvold ord på tanker som gjorde seg gjeldende da Harstad ble by. Frisvold skriver: «I Harstad forsterkedes tilbakeslaget ved at stedets bærende kraft på næringslivets område, Rikard Kaarbø, i 1901 var død, og man sto ennå engstelig for rekkevidden av hans altfor tidlige bortgang i den da så vanskelige tid. Rikard Kaarbø hadde jo vært skaper og leder av de fleste større bedrifter på stedet, og tapet av ham var for disse som for stedet i sin helhet et tungt slag.»
Et av de første store løft var skolen. Hittil hadde man to dagers folkeskole i uka. All annen undervisning «var overlatt til den private omsorg». Folkeskolens budsjett var på 9000 kroner. To lærere og to lærerinner sto for undervisningen av 204 barn. Allerede i 1904-05 fikk folkeskolen Sagatun et tilbygg, og det ble ført opp egen middelskolebygning.
Veiene, eller gatene som man nå måtte lære seg å kalle det i en by, krevde også sitt. To postbud skulle betjene ikke bare byen, men også Seljestad og Sama. Postmesteren klaget over at spredt bebyggelse og fullstendig mangel på opparbeidede gater med tilhørende belysning skapte problemer for postombæringen. Et telegrafbud med lue skulle også ta seg fram til fots i den nye byen.
Vannverk var en presserende oppgave, likeså kloakkvesen. Harstad var tidlig ute med å få i stand et elektrisitetsverk. 19. september kunne lysene tennes. Dermed kunne man også avvikle det private acetylengassverket som fra november 1900 hadde lyst opp Kaarbøs verksted og dessuten gitt lys til 11 gatelykter plassert på husveggene fra verkstedet og til apoteket oppe i Strandgata.
Harstad fikk sykehus i 1900, ble tollsted i 1902, og fikk politikammer i 1904. Størst virkning fikk likevel valget i 1899 av Harstad som standplass for Tromsø Stifts Distriktskommando, med underoffisersskole og senere også militært musikkorps. Snart var 10 prosent av innbyggerne knyttet til militærvesenet.
Nedgangstider ble atter en gang vendt til oppgang. Fra 1906 opplevde man en ny etableringsbølge og alle kurver pekte oppover, helt til Harstad, som verden for øvrig, ble rammet av de dype depresjoner i 1920-årene.
****
(((SMÅSTOFF))))))
***
«Her er Liv og Virksomhed»
I sine dagboksnotater fra 1900 skriver Rikard Kaarbø: «Under opførelse er ny Kasernebygning, nyt Sygehus, nyt Harstad Arbeiderforening, nyt hus til Politimesteren og desuden flere nye Hus til private Personer. 1. October paabegyndt opførelse av nyt Hus til Harstad Tidende.»
Så fikk Harstad sin bystatus. Historikeren og forfatteren Yngvar Nielsen skriver i «Reisehaandbog over Norge»:
«Den lille By ligger spredt om i Skoven, opover de lave Høider. Paa Havnen er der samlet en hel Flaade af Dampskibe og mindre Seilskibe, som nu formodentlig venter paa Sildens forhaabede Ankomst. Nye Huse tømres op; et mekanisk Værksted udsender sin Damp, og paa Stedets lille Slip skiftes Dampere og Jagter om at komme op. Her er Liv og Virksomhed, og der synes at være Betingelser forhaanden for at skabe end mere deraf.»
**
En selvhjulpen liten by
Det er interessant å se hvor selvhjulpen man var i en liten nordnorsk kystby for hundre år siden. Da Harstad feiret sitt 25-årsjubileum i 1928, lister avisene opp litt av den industrielle virksomhet i byen.
I tillegg til 33 damp- og motorskip, hadde man Harstad Mek. Verksted (senere Kaarbøs Mek.) og seks mindre mekaniske verksteder. Fem hermetikkfabrikker med opptil 650 ansatte. Landets største sildoljefabrikk. Ullvare- og trikotasjefabrikk. Margarinfabrikk. Gassfabrikk. Flere trevarefabrikker. Blikkemballasjefabrikk. Metallvarefabrikk. Kaffebrenneri. Meieri. Reperbane. Forsynfabrikk. Motorfabrikk. Drevfabrikk med mer.
Innenfor nytelsesmiddelindustrien ble Harstad Tobakksfabrikk etablert i 1904, og brusfabrikken Nordlys bød på kortreiste produkter med fristende navn som «Kongebrus», «Elskovsdrikken» og «En tur i det grønne».
By og land – hand i hand
Da Harstad fikk bystatus, var landbruk fortsatt en viktig del av næringsgrunnlaget. Ennå i mange år framover ble det oppført nye fjøs innenfor byens grenser. Fra 1895 kunne melk leveres til Harstad Meieri.
På 1870- og 80-tallet lå lukten av nyslått gress og tørrhøy over tettstedet på varme sommerdager. Torgeir Aas fra Rennebu førte opp fjøs i bakgården til Hotel Senjen, Rikard Kaarbøs gate 9 hvor det nå selges sportsutstyr. Elias Hoel, den store byggeren, førte opp forretningsgårder med tilhørende fjøs. I hvert fall ett år etter at Søren Hartvigsen førte opp den ruvende gården sin på St. Olafs plass i 1909 – den vi kjenner som Bothnergården eller Bysenteret på Rikard Kaarbøs plass – sto den gamle fjøsbygningen hans ved siden av, omtrent der vi nå finner Harstad Sparebank. Litt lenger opp i gata sto Rønninggården med tilhørende fjøs. John Rønning så seg nødt til å rykke inn annonse i Harstad Tidende med forbud mot ferdsel over markene.
Hans Fredrik Giæver var storbonde innenfor den nye byens grenser. I tillegg var han stor forretningsmann og kunne i 1907 tilby nysilt melk a 12 øre, håndskummet melk a 6 øre og fløte a 80 øre pr. liter. Han averterer også at «Faste melkekunder antages».
Giævers eiendom utgjorde 1/3 av den nye byens areal. Arvingene etter Giæver solgte eiendommen til kommunen i 1907 for 80 500 kroner. Det sies å være den beste handel i Harstads historie.
Kjærlighet til byen
Da Harstad by var 15 år gammel, ble den gjenstand for omtale i et skriftstykke med navnet «Fra Nord-Norges næringsliv 1918». Der heter det:
«Harstad har ikke gått fri for opprivende kommunale kamper, og motsetningsforholdene har vært både skarpe og bitre. Men ett har Harstads borgere alltid hatt felles, kjærligheten til sin by og ønsket om dens trivsel.»
