Bremnes, enten en, to eller tre på samme scene, er en garantert publikumsvinner. Med mer enn 30 års artistkarriere hver har Ola, Kari og Lars Bremnes lagt et solid grunnlag. Når det i tillegg er 18 år siden sist de tre delte scene under Festspillene i Nord-Norge, er forventningene like høye som publikumstilstrømningen er stor.
Som tekstforfattere og melodisnekrere har søskentrioen allerede sneket seg langt inn under huden på mang en nordmann, også blant dem som aldri har satt sin fot i landsdelen. På vei inn sammen med nesten 1000 andre forventningsfulle mennesker er det ikke til å unngå å tenke: kan det la seg gjøre å toppe det trioen har begått tidligere?
Gode låter
En ting er sikkert; du vet hva du får når søsknene Bremnes går på scenen. Et tidsbilde av ei svunnen tid i nord, humoristiske skråblikk på personligheter fra landsdelen, et evig håp. Humor og alvor om hverandre. Trestemt sang er også en av de faste ingrediensene. Forutsigbart og kjedelig? På ingen måte! Jeg kan konstatere, med bare én gjennomlytting, at de nye låtene holder høy klasse, både tekstlig og musikalsk.
De tre artistene er også utrolig gode på formidling og publikumskontakt. De har i tillegg med seg dønn solide musikere som fanger atmosfæren i låtene, uansett om de er køntriinspirert eller av det mer ettertenksomme slaget. Detaljrik lyd og stemningsfullt lys satte prikken over i-en. 60 minutter gikk så alt, så alt for fort, men heldigvis hadde de tatt med seg tre av sine gamle låter som bonuslåter til et jublende publikum som spratt opp av stolene etter siste låt på det oppsatte programmet.
Forrige festspillprosjekt med søsknene Bremnes resulterte i plata Soløye, og en av vår tids vakreste kjærlighetssanger «Å kunne æ skrive». Foreløpig er det ingen planer for innspilling eller videre liv for sangene, men om så skjer, så ligger flere av låtene an til å bli folkeeie.
Spesielt de som tar for seg de nære øyeblikkene. Når januaroptimismen er til stede i rikt monn, når tiden står stille innerst i en fjord eller man minnes en kjær far som nylig gikk bort. Det er da søsknene Bremnes er på sitt aller, aller beste.
Les også: Høydepunkt uten dybde
