Dette intervjuet er en transkribert versjon av et tv-intervju som kan sees på ht.no.

Sigrun Loe Sparboe, da har vi nettopp hørt deg spille litt av «Nordfolket», som er din nyeste singel. Hva handler den låten om?

- Den handler om oss, folkeslaget her oppe, og den handler om verdien av å vokse opp sakte. Om å få ha barndommen lenge. Jeg har så stor tro på det, fordi jeg synes jeg ser en tendens i samfunnet til at det går små voksene rundt omkring i stedet for litt større barn. Det går litt fort. Det er et ønske for mine barn og dem som er barn i dag, om at de skal ha en oppvekst som jeg hadde da jeg levde en beskyttet og fin barndom på Stangnes.

Nå har jo den singelen vært ute i noen dager. Har du fått noen tilbakemeldinger?

- Ja, jeg har fått mange delinger og fine ord. Folk kjenner seg igjen, føler at det er en viktig tekst og sier at de hører på den. Det er alt jeg kan be om.

Men det skal jo bli til noe mer. Hva jobber du med?

- Jeg jobber med et nytt album. En stor del av å lage et album er jo å skrive sangene, og det gjorde jeg i fjor. Da hadde jeg et skriveår. Jeg hadde lagt til rette for at jeg skulle skrive. Så gikk jeg tidlig i år, og litt på slutten av 2017, i studio for å spille inn denne plata bulkvis. Tidligere har jeg gått all in og fordypet meg i studioet i tre sammenhengende uker og blitt ferdig, men jeg kan ikke prioritere sånn lenger med familie og slikt. Men det har også sine fordeler å jobbe bulkvis.

Men plata den kommer til høsten?

- Ja, den kommer til høsten.

Det gleder vi oss til.

- Det er bra

Sigrun, vi sitter i Harstad kulturhus. Du var en av de første som opptrådte i dette kulturhuset. Fortell litt om det.

- Jeg sang i et barnekor i oppveksten min. Barnekoret het «Minores» og var barnekoret til Harstad kirke. I 1992, da kulturhuset sto ferdig, så var første konserten på programmet noe som het «Tjuvstarten». Da skulle koret mitt synge «Dyrene i Afrika», og jeg fikk synge solo. Jeg stod på scenen i storsalen i koruniformen min og sang et vers av «Dyrene i Afrika». Vårt innslag var ganske tidlig på kvelden, så jeg var tidlig ute med å stå på den scenen.

Det er langt fra «Dyrene i Afrika» til «Nordfolket», så det har skjedd noe på disse årene.

- Ja, det har skjedd noe.

Når skjønte du at musikk var din greie?

- Jeg tror på sett og vis at jeg skjønte det veldig tidlig. Jeg skjønte at det var noe som bodde i meg, og som jeg kjente en lidenskap for. Det var veldig tidlig i barneårene, men det tok lang tid før jeg oppdaget at jeg kunne skrive selv og at jeg hadde min egen stemme. At jeg ikke bare var en stemme i et kor. Jeg ble ikke født slik at den første gangen jeg sang så var det nydelig. Jeg tror at jeg har fått en stemmekontroll ut i fra at jeg har sunget veldig mye, og at jeg begynte å synge tidlig.

Du satt også på jenterommet og drømte om å bli en stjerne?

- Ja, det gjorde jeg. Jeg hadde en tante som var artist, Kirsti Sparboe, så jeg tenkte at det var naturlig. Vi hadde jo én i familien som holdt på med dette, og jeg syntes det så veldig OK ut å være artist. Jeg husker at i førsteklassen, da vi ble spurt om hva vi ville bli, så rekte jeg opp handen og sa at jeg ville bli artist. Det var ingen som skjønte hva det var, så jeg måtte forklare det. Jeg tror ikke jeg hadde noen nøyaktige tanker om hva jeg skulle gjøre som artist. Jeg hadde ingen plan, men jeg syntes det virket kult. Jeg var opptatt av musikk, både av tekster og melodier. Jeg fikk min første kassett i bursdagsgave da jeg ble fire. Det var en av Jørn Hoel, og den kom i en pakke med en hvit kassettspiller. Den kassetten har jeg hørt enormt mye på.

Det er mange som egentlig har tatt for gitt at du gikk på musikklinjen på Heggen, men det gjorde du ikke?

- Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg tenkte ikke på det som et aktuelt alternativ i det hele tatt. Jeg sang i kor fra jeg var rundt fem til jeg ble rundt 15. Så begynte jeg å spille basket, og det tok mesteparten av tiden. Det var det jeg prioriterte.

Så musikken fikk sterk konkurranse fra basketen?

- Ja, den gjorde det. Jeg sang jo mye, og jeg husker at jeg sang mye da jeg spilte. Jeg gjorde det parallelt, men jeg sang mest for meg selv. Jeg tenkte aldri særlig mye på hvordan det hørtes ut, men jeg tenkte mer på følelsen som den ga meg, og jeg brukte det som et utrykk for når jeg var glad eller når jeg var lei meg.

Følte du noen gang at du kom til et punkt der du måtte velge mellom musikk og basket?

- Ja, det gjorde jeg. Det kom ganske sent. Det kom i 2010. Da hadde jeg spilt noen år i eliteserien, og da må man jo trene en del. Da hadde det gått noen år med «Sigrun and the kitchenband», og vi hadde øvinger og spillejobber. Da så jeg at jeg ikke fikk tid til å gjøre begge delene. Jeg hadde jeg spilt basket helt siden jeg var åtte, og gitt det veldig stor plass. Jeg begynte å kjenne at det var naturlig å trappe ned og gå litt ned i divisjon. Men jeg spiller fortsatt. Balansepunktet er forskjøvet, men jeg er veldig glad for at både musikk og basket fremdeles er med meg.

Du flyttet fra Harstad for å studere, men etter 12 år i utlendighet så får du nok, og du kommer tilbake. Hva er det med Harstad som gjorde at du ville tilbake hit?

- Det har jeg fått spørsmål om så mange ganger, spesielt før jeg flyttet. Jeg hadde veldig mange rundt meg i Oslo som ikke helt kunne forstå hvorfor jeg ville opp til en liten by hvor jeg ikke hadde dette musikknettverket. Jeg kom alltid frem til at det var veldig vanskelig å sette fingeren på. Det var noe inni meg som bare lengtet så inderlig hit. Jeg tror det handler om familiehistorie, slekt og det å kjenne en tilhørighet. Det er på stiene på fjellet, i skiløypene og på blåbærtur jeg føler meg hjemme. For mange er det litt kjedelig, men for meg er det noe veldig trygt, fint og godt.

Så du går og kjenner på at det valget du tok for mange år siden var rett?

- Ja, det var rett fra første stund. Det var en kjempevanskelig prosess, fordi jeg hadde mange ting jeg måtte bryte opp. Det var en veldig tung prosess. Så det å komme opp hit helt alene når jeg akkurat var fylt 30 år, var litt skremmende. Jeg tenkte «Hva er det jeg gjør?», men jeg visste at jeg måtte gjøre det. Bare noen timer etter at jeg landet på Evenes, så kjente jeg at det var slik det måtte være.

Går det helt fint å livnære seg som musiker i Harstad?

- Ja, det går bra. Jeg jobber også som spesialpedagog, så jeg har en jobb i kommunen som jeg er veldig engasjert i, og som gir en stabil inntekt. Og så har jeg tid til musikken også. Jeg har tid til å skrive og spille rundt omkring. Heldigvis er jeg møtt med en ganske god fleksibilitet som gjør at jeg kan si ja til de fleste oppdrag.

Du har jo fått god kritikk på det du har gjort til nå. Hvordan kjennes det å få femmere?

- Det er jo en enorm anerkjennelse at folk liker det jeg gjør. Jeg har også opplevd å få dårlige kritikker, blant annet med Sigrun and the Kitchen band. Det var en anmelder som skrev at det ikke hørtes ut som om jeg trodde på det jeg sang. Da var det nesten bare dagboknotater jeg sang, og jeg trodde på hvert eneste ord. Så jeg kunne ikke skjønne hvorfor han hadde skrevet det. Jeg hadde lyst til å ringe den journalisten og fortelle at det var helt feil. Det å få god kritikk nå føles kjempegodt, og det gir en selvtillit som gjør at man får lyst til å fortsette med det. Jeg skal ikke si at man er avhengig av det, fordi jeg fortsatte selv om at jeg fikk en toer. Jeg gjør ikke dette primært for andre. Jeg gjør det fordi det vokser i meg, og fordi jeg trenger det for å være i balanse. Det er ikke det at jeg er ustabil, men jeg kjenner at jeg trenger det.

Hvis vi ser i glasskula, hvor er du om fem år?

- Da tror jeg at jeg har spilt inn enda et album, eller jeg skal ikke si det helt sikkert. Jeg har små barn, og det tar mye tid. Men jeg har skrevet mange nye låter, og om fem år håper jeg at jeg opptrer for mange nye lyttere og gamle lyttere i Norge.

Det jeg er helt sikker på, er at Harstad er veldig stolt av deg og at de vil være stolt av deg i tiden fremover. Så ønsker jeg deg lykke til med nytt album, og tusen takk for at jeg fikk lov å møte deg.

Transkribert av

Aurora Øverland Henriksen