For å stemme på Markussen: Send HT ildsjel 2 til 2399 (5 kr)
69-åringen sitter i skihytta ved anlegget i Kveldteigen og blar i en innholdsrik perm med avisutklipp hvorav mange er på gulnede sider.
– Jeg har kun drevet med hopp, ja, bortsett fra litt bedriftsfotball og oldboys i godt voksen alder, og kan dokumentere min første konkurranse til 11. april 1953. Allerede fra jeg var guttunge gikk jeg rundt og solgte lodd for HIL, som jeg hoppet for i over 30 år, sier Markussen.
Det hele begynte i Harstad Sportsklubb på begynnelen av 50-tallet. Fra 1955 ble han HIL-mann fram til det konstituerende stiftelsesmøtet for nåværende Harstad Skiklubb i kantina på Bertheus J. Nilsen AS 25. februar 1987.
Altmuligmann
Permen han har foran seg på bordet er full av historier om hoppsporten i Harstad. Rolf Markussen er omtalt i de fleste av dem. Kanskje ikke så rart. Som 10-åring i jula 1955 flyttet familien fra Eineberget til Skaret. Markussen har siden vært nabo til hoppbakkene.
Egentlig liker han ikke oppmerksomheten, og helst vil han i denne reportasjen ha med seg så mange andre ildsjeler fra tidenes løp at det ikke er plass for å nevne alle. Ett navn trekker han fram flere ganger under intervjuet: Olav Nilsen, som blant mye annet ikke minst gjorde mer enn en manns jobb for etableringen av storbakken gjennom to omganger. Markussen er like fullt den fra hoppsportens eldre garde som fortsatt står med snø til livet og skyfler for å holde tilløpene åpne vinteren igjennom. Han kjører traktoren for å hardpakke sletta og unnarenn, og veileder nybegynnere på 5-6-år om hvordan de skal sitte på bommen og skyve fra på hoppkanten for å komme seg over kulen og et stykke ned i bakken.
– Jeg har sagt at jeg skal kjøpe et horn og feste det på veggen her i skihytta. Der kan jeg henge så lenge noen har bruk for meg her i Kveldteigen, humrer Markusssen.
Han er nylig gjenvalgt som styreleder, et verv han har hatt siden 2007, og har på en måte det siste ordet. Markussen kan bakkene, heisene og prepareringsutstyret bedre enn alle, og kan konsulteres når som helst av den neste generasjons ildsjeler.
– Så lenge helsa er i behold og bena bærer meg, og det finnes en spade jeg kan håndtere, vil jeg gjøre mitt for hoppsporten. Hvorfor sitte i en stol hjemme når jeg ser at lysene er på i bakken?
Drives av glede
Markussen har ingen anelse om hvor mange timer med arbeid som er lagt ned for idretten. Han orker ikke forsøke sette opp et mattestykke for å finne et cirkatall. Regnskapet til skiklubben er derimot under kontroll. Gjeld er et fremmedord og det finnes penger på bok.
– Vet du, allerede på 70-tallet, da jeg var i 30-årene, så folk rart på meg og spurte om jeg fortsatt drev med hoppingen. Det er blitt en livsstil. Denne sporten har gitt meg som mye glede, og hvert et hopp er en opplevelse. Drivkraften ligger i nettopp dette. Jeg ønsker å gi denne opplevelsen videre til andre.
Derfor står han fortsatt på selv om rekrutteringen har vært laber og tirsdagsrennene, som før i tiden hadde over 70 deltakere, ikke lenger er et fast innslag. Markussen gleder seg over de tre 12-13-åringene, som i uka før Harstad Skifestival våget seg opp i storbakken og satte utfor for første gang, og nye barn er kommet til i småbakkene, som ble fikset med tilløp, bom og unnarenn med kunstgressunderlag i 2010. Det gir håp.
– Derfor er jeg så takknemlig for at ivrige foreldre og entusiaster som Dag Roar Nymoen, Ole Morten Tunes, Frode Benjaminsen, Pål Skillingstad, Knut Wilhelm Nilsen og deres familier, og flere med dem, stiller opp uke etter uke. De klarer seg nok uten meg, men jeg klarer meg ikke uten dem. Og de er forhåpentlig fortsatt i bakken den dagen ikke jeg er her, sier han ettertenksomt.
For å stemme på Markussen: Send HT ildsjel 2 til 2399 (5 kr)