Scenekunst for de aller minste er en prøvelse for scenekunstnerne. Denne målgruppen er et kresent og selvdrevent publikum som fester blikket der de selv vil. Som tar seg en vandretur eller en lur der de måtte finne det for godt. Derfor er det med stor interesse for enhver teaterkritiker å følge unge publikummere under forestillinger som PRIMO.
Oppmerksomhet
Foreldrene fikk kyndig veiledning av artistansvarlige dansepedagog. De skulle bare la barna spørre, snakke og undre seg – men unngå å svare på alt de unge hodene grublet på. Så slapp vi alle inn og fikk beskue lillesalens store vannmagasin. Vi ble plassert rundt bassenget på puter og oppfordret til å sitte tett opp mot vinduene – og feste vår oppmerksomhet helt inn i vannverden.
Vi ble så vitne til et forsiktig anslag der danserne inntok bassenget med ørsmå bevegelser. De minste satt undrende og nysgjerrige med nesa tett mot vinduet og kjente på varmen som kunne annammes med de små fingrene på ruten.
Spenningsoppbygning
Forestillingens dramaturgi bygget seg forsiktig opp og bestod av å utforske hva kropper i vann kan by på av sanselige erfaringer for både aktør og betrakter. Vannet som element ble iscenesett på en slik måte at ‘vannet’ selv inntok rollen som subjekt og ikke som kun stemningsskapende scenografi. Vi betraktet boblene som letter fra hudens overflate når foten treffer havets bunn, og bølgene som dannes når kroppene setter vannet i bevegelse.
Vi som publikum fulgte den koreografiske leken gjennom formasjoner de to danserne dannet sammen og alene i møte med vannet. Gjennom utforsking av bassengets ulike nivåer, bevegelsesmønstre, bruk av kraft og motkraft, bølger og skvulp – fikk vi innsikt i hvordan menneskekroppen skyver på vannet og setter vannet i en selvstendig suggererende bevegelse.
Variasjon og tempo
De aller yngste så ut til å være bekvem når rytmen og spenningsnivået ikke ble for høyt. Når danserne økte tempoet og vannet sprutet krøp de tilbake til mammas trygge fang, mens de eldre barna da våket opp og fulgte intenst med. Det var altså noe for alle i dette rommet.
Forestillingen kulminerte i et klart brudd på den voldsomme dykkingen og skvulpingen. Det hele stilnet hen, danserne forsvant, og igjen drev vannmassene for egen maskin. Malstrømmer tok over og sentrifugalkraften ble med ett konkretisert for oss når mange bittesmå lekefigurer svevde alene rundt i vannet. De drev med strømmen og samlet seg på mystisk vis etterhvert mot midten av bassenget. Roligere og roligere svevde de i vannets univers. Inntil bølgene stilnet hen og figurene fant sin plass - og pustet ut.
Et mildt strøk over skulderen fra en av danserne, fortalte at vi nå fredelig kunne reise oss og forlate vannverden vi hadde besøkt på festspillenes siste dag.
Les også: Teatralt ikke-teater
Les også: Ruvende slitesterkt
