I disse dager markeres Verdensuka for psykisk helse over hele landet, i Harstad for tjuende gang. Ann Kirsti Brustad har vært med fra starten. Med dyrekjøpte erfaringer som pårørende til psykisk syke i egen familie, har hun i mange år vært brobygger mellom pårørende og hjelpesystemet. Hun mener pårørende er ei utsatt gruppe som alltid har slitt med å bli sett og anerkjent.
– De har ingen diagnose, og får dermed ikke den hjelpa de trenger. I stedet blir de et offer for systemet sier hun.
I fella
Hun vet hva hun snakker om. Hun er nærmest oppfostret som pårørende. I de senere årene er dette gitt navnet barn som pårørende. Allerede som ungjente fikk hun som omsorgsperson store utfordringer med rus og psykisk lidelse i egen familie. Hun ble den som skulle hjelpe alle, i en søskenflokk på ni og med en psykisk syk far. Etter hvert tok hun også på seg støtterollen overfor tantebarna og andre familiemedlemmer. Det bare ballet på seg. Som mange andre gikk hun i fella. Hun ble syk selv.
Medavhengig
– Man er så inne i situasjonen, man ser ikke grensa før man har trådt over den. Da er man er ute på en farlig helsereise, sier hun, og forteller videre om skadene hun pådro seg som nærmeste pårørende, og som hun dro med seg langt inn i voksenalderen.
– Jeg ble medavhengig, som vi kaller det. Man blir en del av den sykes lidelser og helseutfordringer, ute av stand til å se egne behov. Det tar så enormt mye krefter, og i tillegg føler man ofte både tap og sorg. Man kommer til et vendepunkt, men da er det ofte altfor sent. Da jeg kom dit, var jeg selv blitt kronisk syk. Jeg måtte omstille meg og tilrettelegge hverdagen for å fortsette i arbeid.
Ufarliggjøring
I dag bruker hun erfaringene til å hjelpe andre. Som lokallagsleder i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP), og i jobben som erfaringsformidler og kurskoordinator i Bikuben RBS i Nord-Norge.
– Jeg hadde ikke klart det jeg gjør i dag uten hjelpa jeg har fått gjennom organisasjonene jeg har engasjert meg i. Blant annet LPP, Nasjonalforeningen for folkehelsen og Sanitetskvinnene i Ibestad, der jeg begynte allerede som 17-åring. Jeg opplevde å få støtte selv, og etter hvert fikk jeg mer kunnskap. Å jobbe for åpenhet, for psykisk helse og ufarliggjøring ble for meg et naturlig engasjement, sier hun.
Taushet og skam
Men åpenhet trylles ikke frem over natta. Det er fortsatt mye taushet og mye skam forbundet med psykiske lidelser og rus.
– Folk må velge veien selv, men noen må legge til rette. Nettopp derfor er det så viktig med pårørendeforeninger. De trenger hjelp til å forstå at det ikke er noe galt med dem. Under samtaler med pårørende kan jeg merke at jeg tenner et håp. Da føler jeg at jeg er med på å gjøre forskjell. Gode dialoger kan gjøre underverker. Når vi sliter, trenger vi ærlighet, omsorg og kjærlighet. Jeg synes ingenting skal være så ille at man ikke kan snakke om det.
Resultater
Hun har mange hatter, og et stort nettverk. Det har gitt resultater. I 2015 var hun initiativtaker til Fontenehuset i Harstad, som hadde offisiell åpning denne uka. Og i fjor fikk LPP lokalt Samhandlingsprisen for tiltaket Pårørende møteplass på UNN Harstad. I disse dager markeres Verdensuka i Harstad, Kvæfjord og Skånland med over femti arrangementer, av totalt 77 i hele Troms. Det sier litt om engasjementet i Harstad og nærområdene. Foredrag og kurs. Dialoger, friluftsturer, sosiale sammenkomster og debatter. Med årets tema ”Noe å glede seg til”, skal det finnes hjelp til alle.
Håpsbærer
– Om du gjemmer deg bort på grunn av angst, skal det likevel finnes et tilbud. Det skal være mulig for alle å ha livskvalitet. Det handler mye om å skape gode øyeblikk. Å ha gode minner når de dårlige dagene kommer, er uvurderlig. Det finnes iboende ressurser i oss alle, og den krafta må vi styrke oss i, sier hun, og nevner ordet håpsbærer.
– Det er et ord jeg har brukt i mange år. Hvis vi alle er håpsbærere, lager vi en atmosfære der alle kan trives. Da forebygger vi den psykiske helsa.
Alle har ei psykisk helse, og den må vi ta vare på. Sliter du med den, slår det ille ut på den fysiske helsa.
I dag skriver Ann Kirsti Brustad to kunnskapsbøker om reisen som pårørende. Håpet og målet er å få dem forankret som pensum i helsefag.
