Broren min, Per Angell Berntsen, jobber til daglig som nyhetsreporter i TV 2 Sporten. Han har hele sitt liv vært over middels sportsinteressert. I oppveksten var det min jobb å spørre han om navn, rundetider og plasseringer fra den store «Sportsboken» som han fikk til jul hvert år.

Under de olympiske leker jobber min bror som reporter på nordiske grener som langrenn, hopp og kombinert. Han er der når det skjer, helt i kjernen av OL-sirkuset. Du har sikkert hørt stemmen til Per på tv, men han viser sjelden ansiktet sitt på skjermen. Disse dager jobber han primært med nyhetssaker og featurereportasjer til nyhetssendinger, OL-studio og direktesendinger under mesterskapet. Per jobber i team med en fast fotograf, og sammen er deres viktigste jobb å fange opp alt som skjer utenfor bildene til den internasjonale produksjonen. Det var deres team som filmet Martin Johnsrud Sundby på vei inn og ut av juryrommet da russerne la inn protest mot målpasseringen hans. Og det var de som fikk det voldsomme raseriutbruddet til den russiske manageren på tape. Det handler om å være på rett sted til rett tid, og om å ha full oversikt over sirkuset.

Reporterens vinter-OL

Per kom til Sotsji allerede uka før åpningsseremonien, og reiser ikke hjem før mandag 24.februar. Drøye tre knallharde uker, ifølge han selv. Mulig jeg er inhabil, men jeg syns han lager spennende reportasjer med gode historier. Det er en stolt storesøster som her presenterer noe så sjeldent som et intervju med reporteren som i det daglige sørger for at andre får sin plass i rampelyset.

Hvor bor dere, og hvordan er standarden?

Vi bor i en relativt romslig leilighet med to soverom og separat bad i en helt ny medielandsby som består av store leilighetshoteller. Stua bruker vi til redigeringssuite, og her om dagen gjorde vi det om til et lite studio der vi gjorde opptak med langrennsekspert Fredrik Aukland. Så det er ikke veldig hjemmekoselig. Standarden er middels, og selv om det er helt nytt hadde bygget aldri fått ferdigattest i Norge. Det lekker på badet, byggestøvet er inngrodd i parketten og kvaliteten på materialene er gjennomgående dårlig. Men vi har rent sengetøy, får håndklær hver dag og senga er myk. Så vi overlever.

Vi har mange flotte norske idrettsutøvere, har du en favoritt og hvorfor?

Jeg er svak for Marit Bjørgen. Hun er en ærlig, åpen og tvers gjennom sympatisk person, og dessuten en unik idrettsutøver som har jobbet hardt over år for å komme dit hun er nå. Petter Northug har jeg dyp respekt for. Han har tidenes vinnerskalle i norsk idrett. Ellers unner jeg både Anders Bardal, Anders Jacobsen og Mikko Kokslien heder og ære. De er tre staute karer som scorer godt over gjennomsnittet på «kjernekarstatistikken».

Hvordan er arbeidsforholdene for dere som er journalister under OL?

Som rettighetshaver på TV er forholdene langt bedre enn jeg har vært vant til. Da NRK hadde disse rettighetene, sto vi andre bakerst i køen. Nå står vi fremst. For TV er det stor forskjell på å ha rettigheter til å sende live, eller ikke. Tilgangen på utøvere er mindre og vanskeligere her enn under vanlige verdenscupkonkurranser. Men siden det skjer så mye hele tiden, er ikke det så problematisk. Det hender alltid mye utenomsportslig under et mesterskap. Så langt har vi hatt dødsfall og bråk om sørgebånd, brudd på reklameregler, protester og krangling mellom Norge og Russland, og dopingspekulasjoner. I slike saker er det ikke så farlig om man får snakke med utøverne. Lederne er tilgjengelige, og de er flinke til å stille opp. Det blir mye reising i buss mellom arenaer, og det går i snitt to-tre timer om dagen i ren transport, og i å traske mellom arenaer og ulike pressesentre.

Hva er spesielt med å jobbe i Russland?

Folk er stort sett vennlige, men russere er lite smidige og svært autoritetstro. Her er det null fleksibilitet uansett hvor hensiktsmessig det er å gjøre ting utenfor boka. Språkmessig er det vanskelig. Nesten ingen menn snakker engelsk, tysk, eller fransk. Men det er mange unge damer som snakker bra engelsk, så det er tydelig et skille, både mellom kjønn og i alder.

Hvordan er forholdene lagt til rette for at du kan få trent?

Her hvor vi bor er det ikke veldig tilrettelagt. Jeg liker å løpe, men russerne har ikke tenkt på å lage fortau da de bygde denne nye byen. Så det er helt krise, og nesten farlig å løpe ute. Jeg har prøvd langrennsløypene en dag, med lånt utstyr fra den norske smørebussen. En av landslagssmørerne, Roy, smurte for meg, og jeg hadde topp feste og tidenes beste glid. Ellers har jeg hatt to korte løpeturer før frokost. Den ene dagen begynte vi nemlig ikke før klokka 10, så da rakk jeg å trene litt. Tida strekker ikke til med arbeidsdager opp mot 14-15 timer.

Hvordan skiller dette idrettsarrangementet i Sotsji seg fra andre?

Det er egentlig veldig likt de fem andre OL-ene jeg har vært med på. Men det er litt mer kompakt her oppe enn for eksempel i Vancouver. Der tok det en drøy time med buss for å komme seg til langrennsstadioen. Her tar bussen ca. 35 minutter, så en liten gåtur og deretter gondol rett til fjells. Å være med under OL er uansett veldig intenst. Høydepunktene står i kø, følelsene er sterke, og man rekker ikke å gjøre noe annet enn å jobbe. Hele tiden.

Hvordan opplever du stemningen blant de norske idrettsutøverne, er de preget av det enorme forventningspresset som ligger på deres skuldre?

Utøverne er forskjellige. Noen er mer nervøse, mens andre er helt rolige. Det kommer an på typen. Men man merker på de fleste at OL betyr noe ekstra. De går inn i bobla si og virker enda mer fokuserte enn vanlig. Generelt er det en større nerve i alt under OL. Det er det største man kan vinne, og det preger naturligvis også stemningen.

Skjer det noe som vi ikke får se på skjermen?

Jeg er jo journalist, ikke fotograf, men har likevel et lite kamera som jeg har med meg litt rundt omkring. I fall man skulle ramle over små eller store scoop. Da Anders Jacobsen falt og slo seg kraftig på første hopptrening, sto jeg ved enden av sletta. Da jeg så han tryna, sprinta jeg rett bort til porten der han ble ledet ut. Jeg startet kamera og begynte å filme. Gutten var hel, men det rant litt blod fra nesen og han var litt fortumla. Likevel intervjuet jeg han mens han gikk mot heisen. Jacobsen leverte helt konge! I det hele tatt var jeg veldig fornøyd med meg selv. Helt til jeg skulle stoppe opptaket. Først da oppdaget jeg at jeg ikke hadde trykket på REC-knappen. Det lille scoopet og hele intervjuet hadde dermed forsvunnet ut i evigheten. Da forbannet jeg meg selv. Høyt. På nordnorsk. Fotografen som sto på kulen bare lo av meg. Reportasjen i etterkant ble fin den, for vi hadde nok av andre bilder. Men ingen var like bra som de jeg kunne ha hatt….

Neste dag intervjuet jeg Sjur Røthe på langrennsstadioen med samme kamera. Han var usikker på om han skulle gå jaktstarten, og hadde ikke møtt opp på pressemøtet. Jeg var den eneste som hadde fått intervjue han den dagen. Heldigvis husket jeg å trykke REC, men bildene var litt for uskarpe og kunne derfor ikke brukes. Den tredje dagen fikk jeg endelig både fine og skarpe bilder av Anders Bardal etter bronsemedaljen i normalbakken. Så da hadde jeg de første bildene mine fra OL på lufta. Man lærer så lenge man lever. Mye går galt. Heldigvis vet ikke alltid seerne hva de går glipp av.

- Med bare noen dager igjen av vinter-OL i Sotsji 2014, ønsker jeg Per, hans kolleger og de norske utøverne lykke til i sluttspurten! Takk for at dere gir oss de gode historiene og TV-øyeblikkene som gir oss en følelse av å være der sammen med dere.