Derfor hadde styret for Verdensdagen i Tjeldsund valgt den kjente idrettsprofilen som foredragsholder på årets arrangement.
Verdensdagen for psykisk helse har i en årrekke blitt markert i Tjeldsund/Evenes-regionen, og tirsdag kunne de trofaste ildsjelene som nå har dannet et eget styre invitere til årets markering i Skånlandhallen.
Programmet inneholdt som vanlig både konserter, stands og kafé, i tillegg til foredrag. Anne Gro Gaup holdt åpningskonserten som både inneholdt joik og samisk pop, mens visesangeren Sigrun Loe Sparboe sto for avslutningskonserten.
Strengt treningsregime
Som vanlig ble markeringa tatt godt imot av publikum, og interessen for Rønningens foredrag var stor. Han ble født i 1962 og vokste opp sammen med sin yngre bror, Lars, på Ammerud i Oslo. Jon forteller om en far som var opptatt av trening og hardt arbeid, noe som preget hele barndommen til Jon.
– Vi ble tvunget til å trene hver dag. Det var vektløfting, løping, langrenn, boksing på sekk og etter hvert bryting. Hjemmet vårt var som et treningsstudio med vektløfterutstyr som vi bar inn i stua fra verandaen, hjemmelaget brytematte på soverommet og boksesekk på gutterommet. I tillegg måtte vi løpe 20 runder rundt «Bananblokka» som vi bodde i, til sammen 12 kilometer. Det var samme opplegg når vi var på hytta med vektløfting ute, sommer som vinter, og brytematte i uthuset. Fatter'n hadde et knallhardt treningsregime, og hvis noen synes Gjert Ingebrigtsen er streng, så blir han rene barnehageonkelen sammenlignet med fatter'n. Nå har jeg forresten slutta å kalle ham fatter'n, jeg kaller ham bare Per.
Samhold og fellesskap
Etter innledninga fortalte Rønningen at han etter hvert ble lagt merke til som et stort brytetalent og kom inn i dette miljøet.
– Jeg var bare 15 år da jeg kom på landslaget, og i brytermiljøet ble jeg tatt godt vare på. Det ble min friplass med godt samhold og fellesskap, og jeg fikk venner og trygghet. For første gang kunne jeg kjenne at jeg ikke var redd mer. Det var en befrielse å bli innkalt til samlinger, og da jeg flytta til Sverige for å gå på toppidrettsgymnas, kjente jeg meg både fri og selvstendig, og jeg flytta aldri hjem til Per igjen.
Pillemisbruk
Jon fikk sitt gjennombrudd i 1985 med gull i VM, og etter hvert tok han 8 internasjonale medaljer, blant annet OL-gull i 1988 og 1992.
– I 1996 la jeg opp, og da kjente jeg plutselig på følelser som jeg ikke hadde kjent på mange år. Det var angst, men jeg kalte det bare for «deppa» fordi jeg ikke visste noe om dette med psykisk helse. Det var ikke før statsminister Kjell Magne Bondevik og justisminister Knut Storberget sto fram med sine psykiske problemer at det ble fokus på psykisk helse. Jeg jobbet i Oslo Vei fra 1985 til 2000, og hadde allerede begynt med piller da jeg fikk permisjon der for å være landslagstrener. Det var det dummeste jeg har gjort, for da var jeg allerede dypt nede i pilleglasset. Jeg kunne ikke gå tilbake til jobben i Oslo Vei, for det var blitt privatisert, og det endte med mer pillemisbruk, skilsmisse og selvmordsforsøk. Alt var kaos, jeg isolerte meg, ville ikke stå opp om morgenen, og jeg gikk fra lege til lege for å få flere piller.
Avtalen reddet Jon
– En kveld dro jeg til Plata ved Jernbanetorget der narkotika selges og kjøpes. Planen var å sette en overdose og gjøre slutt på livet. Men jeg kunne jo ikke sette sprøyta selv. Akkurat da han karen skulle sette sprøyta, kom jeg på at jeg hadde en avtale med de to yngste guttene mine. Jeg hadde lovet dem at vi skulle i svømmehallen, og jeg kunne jo ikke skuffe dem. Så da kastet jeg meg inn i en taxi og dro hjem.
Det var nære på for Jon, men ting ble bedre. Han begynte å ta tak i problemene og fikk hjelp til å trappe ned misbruket og begynte å se lys i enden av tunnelen.
– Jeg fikk hjelp av både psykologer og psykiatere som alle sa at årsaken til problemene mine var «Per». Selv om han kunne være kjærlig, hadde han et ustabilt humør og var veldig kontrollerende. Når han kom hjem, kunne jeg høre på trinnene hva slags humør han var i. Det var vanskelig å konsentrere med på skolen, og det ble ingen klassefester, klasseturer eller leirskole. Jeg følte at jeg sto utenfor, og jeg hadde mista barndommen min.
En psykisk verktøykasse
– I 2010 flytta jeg til kjæresten min i Mehamn, og der har jeg bodd siden. Det var tøft fordi jeg måtte reise fra guttene mine, men det redda livet mitt. Jeg fikk tatt skikkelig tak i problemene mine og kom i kontakt med Nasjonalt Kompetansesenter Dps (SANKS). Der fikk jeg god hjelp, ble utreda og fikk stilt diagnosen sterk angst og tilbakevendende depresjon. Jeg våkner fortsatt hver morgen med angst, og det kommer til å fortsette, men jeg har fått en verktøykasse og kan fint leve med det. I stedet for å dra dyna over hodet, står jeg opp med en gang jeg våkner, uansett når, drikker en halvliter vann, leser nyheter, går en tur og kommer i gang med dagen. Og så er det viktig å fortelle mine nærmeste hvis jeg har en tung dag. Det er viktig å være åpen om sin psykiske helse til dem man stoler på. Hvis dere kjenner noen som har det vanskelig psykisk, så ta kontakt og spør hvordan de har det i dag. Det koster så lite å spørre, men det betyr så mye for dem det gjelder, var oppfordringa fra Jon Rønningen.