Hun har tilbrakt noen etterlengtede dager i hjembyen. Åpnet Multicultura, deltatt i paneldebatten i ytringsfrihetskonferansen ”Ly for stormen” og forbereder seg i disse dager til premiereforestilling i Harstad kulturhus. 14. november står Marthe Valle alene på scenen sammen med musiker Åsmund Wilter Eriksson. Konsertforestillingen ”Nattevakt” er en ganske så personlig forestilling, ifølge henne selv.
-Det blir noen biter fra mitt eget liv. Om morsrollen, der man ofte møter seg selv i døra. Om vanskelige år som alenemor, hva det har gjort med meg og hva jeg har lært. Litt om egne livskriser, og om forventninger man har til seg selv. Det der med at ting ofte ikke blir som man hadde håpet. Og om jakten på lykken, som kanskje gjør oss mer ulykkelig. Om å tåle seg selv i all sin uperfekthet, og gi litt fan i forventningene om det perfekte, ramser hun opp, samtidig som hun lover at forestillingen, den er slett ikke uten humor.
-Marianne Meløy, som har skrevet manus sammen med meg, er fantastisk. Hun klarer å finne humoren selv i de vanskeligste situasjoner. Veldig befriende.
Solidaritetsbudskap
Hun legger ikke skjul på at det har vært tøft å grave i eget liv.
-Vi har holdt på i et halvt år. Dette er litt annerledes enn å jobbe mot en konsert, som er det jeg er mest vant til. Jeg skal jo formidle noe til publikum. Samtidig er det viktig at det ikke blir bare meg oppi det hele. Jeg har også et sterkt solidaritetsbudskap, og det er viktigere nå enn noensinne, forteller hun.
¨Nattevakt” handler nemlig ikke bare om å jakte på det perfekte, men også om å være medmenneske i et samfunn som blir stadig kaldere. I forestillingen utdyper hun sitt sosiale engasjement for flyktningkrisen. Mye ved den gjør henne ufattelig trist.
-Den krisen er absolutt ikke over. Vi tror kanskje den er over for vår del. Men midt oppi dette står vårt menneskesyn og våre verdier på spill, spør du meg. Hatet er så sterkt. Sånn som vi hegner om vårt eget er jeg redd vi mister noe på veien. Jeg tror verden hadde blitt litt rikere om vi hadde vært litt rausere overfor dem som mangler grunnleggende rettigheter, mener hun.
Berikelse
Hun har selv vært bistandsarbeider. I Palestina for første gang i 2007, i den senere tid to ganger i Hellas.
-Jeg er vokst opp med engasjerte foreldre, som helt fra vi var små lot oss få oppleve kulturer fra hele verden. Jeg tror vi går glipp av mye ved å se på innvandrere som problemer i stedet for ressurser, sier hun, og forteller videre at hun var bare 13 år gammel da hun danset afrikansk dans på Multicultura.
-Jeg er så stolt over hva Harstad har fått til med Multicultura. En berikelse for byen vår, sier hun.
Men selv om hun var kulturskoleelev i mange år, hadde hun ingen drøm om å bli artist. Hun skjønte seg ikke på noter, selv om hun prøvde.
-Jeg har skrevet musikk så lenge jeg kan huske. Først etter åtte år på Kulturskolen lærte jeg meg besifring. Da falt mye på plass for meg.
Andre perspektiver
I 2005 kom hennes første CD, ”It`s A Bag of Candy”, som ga henne Spellemannsprisen som beste nykommer. Siden da har hun utgitt fire plater og uttallige singler, samt deltatt på en mengde konserter og forestillinger. Underveis har hun utdannet seg til sykepleier. For å overleve, som hun sier det.
-Noe måtte jeg gjøre. Jeg satt alene med datteren min på ett år i ei lita leilighet. I ettertid ser jeg at det er noe av det mest meningsfulle jeg har gjort. Det er bra for artistkarrieren også, at ikke alt handler om meg. Fra sykepleieryrket tar jeg med meg andre perspektiver inn i artistlivet. Som sykepleier har jeg også anledning til å reise ut, noe jeg sikkert kommer til å gjøre flere ganger. Med artistlivet vet man jo aldri.
Kronisk hjemlengsel
Dette året har hun imidlertid Statens kunstnerstipend. Det gir rom for å skrive musikk, samtidig som hun har ei halv stilling ved Akuttpost for rus og psykiatri i Bergen. I disse dager pugger hun manus for første gang i sitt liv. Det er neppe tilfeldig at harstadværingene blir de første som får med seg ”Nattevakt”.
Sanglerka har kronisk hjemlengsel. En konstant lengsel mot nord.
-Det er noe med følelsen av å være hjemme. Jeg bor i Bergen fordi faren til datteren min bor der. Men en dag kommer jeg hjem igjen for godt, det er jeg temmelig sikker på, sier hun.
Imens synes hun det er hyggelig å opptre i hjembyen.
-Jo da, byen har vært flink til å ta imot meg. Det er jeg veldig takknemlig for. Da får jeg samtidig anledning til å gå i fjellet, eller bare sitte på min faste plass ved sjøen i Medkila. Der har jeg hatt min egen plass siden jeg var liten.
