Historien finner du i Olav den helliges saga.
Bjarkøyætten er en norsk høvdingætt i Hålogaland og lendemannsslekt fra middelalderen som hadde hovedsete på Bjarkøya i Troms, men som etter hvert hadde omfattende jordgods flere steder i Norge. Ætten blir gjerne delt i eldre og en yngre del.
Til den eldste delen kjennes Tore fra Bjarkøy som brant inn sammen Harald Grenske (far til Olav Haraldsson). Tores sønner var Sigurd Toresson på Trondenes, rett sør for Bjarkøy, og Tore Hund på Bjarkøy.
Uår nord i landet.
Da Asbjørn var atten år gammel, var det dårlige tider i Hålogaland (Nord-Norge), og kornet slo feil for folk. Asbjørn fortsatte med å holde gjestebud for folk, slik far hans hadde gjort før ham. Det hjalp godt at han hadde gamle lager av korn og det som trengtes.
Men neste år ble det ikke det spor mer korn enn året før. Nå ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten noen, eller alle. Det ville ikke Asbjørn høre snakk om. Så gikk den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var lite såkorn å få kjøpt. Ut på høsten så det nokså dårlig ut med kornet. Nå kom det i tillegg, at kon Olav hadde forbudt folk sør i landet å selge mel eller korn til de som bodde nordover. Da fant Asbjørn ut at han ville seile sørover for å skaffe mat. Han satte ut en lastebåt han hadde, det var et havgående skip.(En knarr) Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig godt laget. Det hadde seil, og det var farget i striper.
Asbjørn kommer til Karmøy
Asbjørn ga seg i sted, og han hadde med seg 25 mann. Det er ikke fortalt noe om ferden før han kom til Karmsund en dag mot kvelden, og la til ved Avaldsnes. Det er en stor gård der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgård, en fin gård, og der hersket Tore Sel, han styrte gården for kongen. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp. Han var god arbeidskar, talte godt for seg, var svær til å skryte, pågående og stri. Han var snar til å si fra, og uvøren i munnen.
Asbjørn og mennene hans lå der om natten. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide denne staselige båten. Asbjørn sa hvem han var. Tore spurte hvor han skulle hen og hva ærend han hadde. Asbjørn sa at han ville kjøpe korn og malt. (Av malt lager man mjød, vikingenes øl). Han sa som sant var, at det var uår nord i landet. "Men vi har hørt at det skal være gode tider her. Vil du, bonde, selge oss korn?. Jeg ser dere har store stakker her, det ville være en god hjelp for oss om vi slapp å reise lenger." Tore svarte: "Jeg skal hjelpe deg så du slipper reise lenger. Du får ikke kjøpe korn hverken her i Rogaland eller lenger sør. Kongen har forbudt å selge korn nordover. Reis hjem igjen, håløyg (nordlending). Det blir det beste for deg." Asbjørn sa:"Om det er så du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et ærend som er like viktig. Jeg vil hilse på mine venner på Sola og se hvordan Erling, min venn, har det hjemme." Tore sa:"Hvor nært vennskap er det mellom deg og Erling?" Asbjørn svarte:"Mor min er søster hans. "Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem:"Far vel da, og kom innom her på hjemturen." Asbjørn svarte at det skulle han gjøre.
Asbjørn møter Erling fra Sola
Så dro de videre og kom til Jæren om kvelden. Asbjørn og ti mann gikk i land, de andre ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til gården, ble han godt tatt imot, og Erling var blid mot ham. Erling satte seg ved siden av ham, og spurt nytt fra nord i landet. Asbjørn fortalte ham hva ærend han var ute i. Erling svarte at det ikke var noen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. "Jeg tror ikke det finnes èn mann her, som tør bryte kongens ord. Jeg må følge kongens ord nøye, for det finnes så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss." Asbjørn sa:"Sannheten er det siste en får høre. Fra jeg var liten gutt har jeg fått høre at min mor var en fri kvinne i alle ætte-greiner.
Videre har jeg hørt at Erling på Sola var den mektigste av alle slektningene hennes. Men nå hører jeg at du ikke er mer fri fra kongen enn at du ikke kan gjøre hva du vil med ditt eget korn." Erling så på ham og smilte, han sa: "Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger (rogalendinger), og du kan nok skryte og bruke store ord hjemme. La oss først drikke, slektning, så får vi morgen se på hva vi kan gjøre med ærendet ditt."
Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: "Jeg har tenkt mye på kornkjøpet ditt, Asbjørn. Er du svært nøye på hvem du handler med?" Han svarte at han brydde seg ikke det grann om hvem det var han kjøpte kornet av, bare den som solgte hadde lov til det. Erling sa:"Jeg skulle tro trellene mine har så mye korn å selge at du får kjøpt det du trenger. De står ikke under samme loven som andre folk." Asbjørn svarte da at han ville kjøpe korn av trellene. Så snakket de med trellene om kjøp og salg, og kornet ble malt og lastet på båten. Da Asbjørn var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og ga ham gaver.
Tore Sel tar melet fra Asbjørn
Asbjørn fikk god bør (vind) og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden og ble der natten over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og at skipet hans var fullastet. Tore kalte til seg folk om natten, og da det ble litt lyst, gikk de ned til Asbjørn. De var 60 mann som gikk ombord på skipet. Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva last han hadde på skipet. Han sa at det var korn og malt. Tore sa:"Så har Erling gjort som han var vant til og ikke brydd seg om det kongen har sagt. Det er et under at kongen finner seg i alt av ham." Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som eide kornet. Tore svarte at han ikke brydde seg om Erlings lurerier. "Nå er det ikke annet å gjøre for dere å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet."
Asbjørn så han ikke hadde nok folk mot Tore, og så gikk Asbjørn og mennene hans i land. Tore tok alle varene Asbjørn hadde kjøpt i land og ryddet skipet. Da skipet var ryddet, sto Tore og så på skipet. "Det var svært så godt seil de har, disse håløygene," sa han. "Ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det. Det er mer enn godt nok for dem når de seiler med tom båt." Så ble seilene byttet.
Asbjørn seilte nordover, han styrte langs kysten og stanset ikke før han var hjemme utpå vinteren. Denne reisen ble det snakket mye om.
Asbjørn reiser tilbake til Karmøy
Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore ba Asbjørn og mor hans til gjestebud, og de kunne ta med seg så mange mann de ville. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt i mot innbydelsen på en lite hedrende måte, og sa mange stygge ord om Asbjørn.
Asbjørn hadde et langskip, det var en snekke med 20 seter, og den sto ute i naustet. Ut på året lot han gjøre i stand skipet og bar redskap ut i det og gjorde det ferdig til å seile. Så stevnte han alle vennene til seg og fikk nesten 90 mann, alle godt væpnet. Da han var ferdig, og fikk bør, seilte de av sted. Da de kom sør i landet seilte de den ytre leia i stedet for den indre. Det hendte dem ikke noe før de kom til Karmøy om kvelden torsdag i påskeuken. Karmøy er slik laget: det er en stor øy, lang, men for det meste ikke bred. Den ligger på utsiden av den vanlige skipsleia. Det er en stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubebygd; den delen som ligger mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsiden, der det er ubebygd.
Da de hadde satt opp teltene, sa Asbjørn:"Nå skal dere bli igjen her og vente på meg. Jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, for vi har ikke hørt noe om det på forhånd."
Asbjørn var dårlig kledd. Han hadde en lang hette på, en båtshake i hånden og et sverd i siden under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da kom han til en høyde der han kunne se gården Avaldsnes og ut i Karmsundet. Der kunne han se at det kom en mengde folk både til lands og med båt, og alle skulle til gården Avaldsnes. Så gikk han opp til gården og fikk vite av tjenestefolkene som lagde maten at kongen var kommet på besøk. Han skjønte også at kongen nettopp hadde gått til bords.
Tore Sel blir drept
Asbjørn gikk til stua, og da han var kommet til forstua, gikk det folk ut og inn så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra sto åpen, og han så Tore Sel stå foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte noen spørre om hva som hadde skjedd mellom seg og Tore Sel. Tore laget en lang fortelling av det, og Asbjørn syntes nok Tore skrøt litt vel mye. Så hørte han en som sa:"Hvordan tok Asbjørn det da dere ryddet skipet?" Tore sa:"Han klarte å ta seg sånn noenlunde sammen da vi ryddet skipet, men da vi tok seilet fra ham, gråt han."
Da Asbjørn hørte dette, dro han sverdet hardt og fort og løp inn i stua. Han hogg Tore en gang; hogget kom i halsen bakfra på han, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans. Hele bordduken ble full av blod.
Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort. Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordet og dukene og bar ut. Til slutt bar de ut liket av Tore Sel og sopte så alt som var blitt blodig. Kongen var fryktelig sint, men styrte seg som han pleide når han talte.
Skjalg Erlingsson sto opp og gikk fram for kongen og sa: "Ofte har vi henvendt oss til kongen for å få råd. Det må vi også i denne saken. Jeg vil, konge, betale bøter for at denne mannen skal få beholde livet. "Kongen sa: "For det første, Skjalg, er det ikke dødsstraff for en mann som bryter påskefreden? Og for det andre, er det ikke dødsstraff for en mann som dreper en annen i kongens hus? Og for det tredje, men dette synes vel du og far din har lite å si, for å bruke føttene mine som hoggestabbe?" Skjalg svarte: "Det var leit konge, at du ikke likte dette, for det var ikke så dumt gjort. Men for min skyld kan du vel gi grid til denne mannen?" Kongen svarte: "Du er nok verdt mye, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven. "Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært tolv mann som hadde fulgt Skjalg. Skjalg sa til Toraren Nevjolvsson: "Om du vil fortsette å være venn med meg, så sørg for at denne mannen ikke dør før søndag."
Så gikk Skjalg og vennene hans av sted, de tok en robåt de hadde og rodde sørover så fort de kunne, og kom til Jæren tidlig på morgenen. Der gikk de opp til gården og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døra så den knaket i hengslene. Erling og de andre som var der inne våknet, grep skjold og sverd i en fart. Skjalg sa hvem det var, og ba dem lukke opp. Skjalg sa:"Du synes kanskje jeg har hastverk, men Asbjørn, din egen slektning, synes nok ikke jeg kan komme fort nok fram til deg der han sitter i lenker på Avaldsnes." Så fortalte han hvordan det var gått til mellom Asbjørn og Tore Sel.
Asbjørn blir fange
Søndag kom biskopen til Asbjørn og ga ham lov til å høre høymessen. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leid til kirken. Han og de som passet på ham, sto på utsiden av kirken og hørte på. Kongen og hele allmuen hørte messen stående.
Nede på Sola holdt Erling og Skjalg råd. De ble enige om å skjære hær-pil. Det kom en stor hær sammen, og femten hundre mann gikk ombord i båtene. Med denne hæren dro de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy. De gikk opp til gården med hæren, og kom dit akkurat da man var ferdig med å lese evangeliet. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. De som sto utenfor kirken og hørte messen, ble redde og løp inn i kirken. Erling stilte opp hæren sin på begge sider av veien som gikk fra kirken til stua.
Da messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken. Han gikk gjennom manngarden og etter ham fulgte resten av folkene hans. Da han kom hjem til huset, møtte han Erling Skjalgsson. Erling bøyde seg for kongen og hilste på ham. Så tok Erling ordet:"Jeg hører at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning. Det er leit at det er hendt noe, som du, konge, er misfornøyd med. Jeg er kommet for å betale bøter, og for at vi skal bli enige, konge. Du skal si hvor store bøter du vil ha, og jeg skal betale. Asbjørn skal få beholde liv og lemmer, og han skal få rett til å oppholde seg her i landet." Kongen så at han hadde få menn mot Erling, og så ga han Asbjørn grid. Asbjørn seilte nordover og kom aldri tilbake til Karmøy. Fra da av ble han kalt Asbjørn Selsbane.
Hvordan det gikk med Asbjørn Selsbane
En av kongens menn, Åsmund Grankjelsson, fikk høre at Asbjørn Selsbane hadde seilt sørovermed et lasteskip han hadde. Åsmund og hans følge dro sin vei sørover langs land. Det kom et skip seilende mot dem, og de spurte hvor Asbjørn var. Så var det en dag Åsmund og følget hans kom seilende gjennom et trangt sund, det kom seilende et lasteskip mot dem. Skipet var lett å kjenne igjen, det var lyst på sidene, malt både med rødt og hvitt, og hade seil med striper. Da sa Karle til Asbjørn:" Du har ofte talt om at du gjerne ville se han der Asbjørn Selsbane. Om det ikke er han som seiler der, så skjønner ikke jeg meg på skip." Åsmund svarte:"Vær så snill å si meg hvem av dem som er Asbjørn Selsbane." Da svarte Karle:"Der sitter Selsbane bakerst, med blå kjortel." Åsmund svarte:"Jeg skal gi ham rød kjortel." Så skjøt Åsmund etter Asbjørn med et spyd, og det gikk rett gjennom han og ble sittende fast i båten. Asbjørn falt død ned fra roret. Deretter seilte begge to sin vei.
Tore Hund
De førte Asbjørn's lik nordover. Mor hans, Sigrid, lot sende bud på Tore Hund fra Bjarkøy. Han stelte liket slik skikk og bruk var. Da han skulle reise, fant Sigrid frem gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore Hund til båten, og sa:"Her er en gave jeg vil gi deg." Det var et spyd. "Det er det spydet som sto gjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå. Det gjør det lettere for deg å huske på hvordan du skal bruke det. Om du vil være en skikkelig mann, så bruk spydet slik at det kommer til å stå i brystet til kong Olav. Og det sier jeg," fortsatte hun, "du blir til latter for alle om du ikke hevner Asbjørn." Tore var blitt så sint da Sigrid talte, at han ikke så hvor han gikk. Hadde ikke folkene hans passet på, hadde han falt utfor landgangen da han gikk på skipet.
Erling Skjalgsson dør
Ved Tomasmesse (21.desember 1028) la kong Olav ut fra havnen i Tønsberg. Han seilte sørover kysten. Det var god bør, og han kom til slutt til Jæren. Straks gikk det bud til Erling Skjalgsson at kongen seilte utenfor.
Erling lot blåse hele hæren sin til skipene. Folkene gikk ombord og gjorde seg ferdige til strid. Men kongens skip kom fort, og seilte forbi Jæren. Da styrte kongen inn i fjordene. Han hadde tenkt seg å få skatt og penger av bøndene der. Erling seilte etter ham. Han hadde en stor hær og en mengde skip. Kongen så Erling og mennene hans komme etter ham. Skipene til kongen var fullastet, og seilte ikke så fort som skipene til Erling.
Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne ikke de ikke se hverandre mer. Så sa kongen at de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som lå der. Der la de alle skipene sammen. Alle kongens menn var kledd til krig. Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke noe, før han så kongens hær som rodde mot ham. Erlings menn slapp ned seilet og tok til våpen. Kongshæren lå nå på alle sider rundt skipet. Det ble kamp, og den var kvass og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til på falle.
Erling sto i løftingen på båten, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i hånden.
Hele hæren til Erling falt, og kongen selv gikk hardt fram. Til slutt var det bare Erling som sto oppreist på skipet. Ingen av Erlings menn ba om grid, og det var heller ingen som hadde fått det. Erling verget seg så modig at ingen noen sinne har hørt om en mann som har stått så lenge alene når så mange mann gikk på. Kong Olav så at Erling sloss modig mot overmakten, og han ropte til ham:"Du vender ansiktet til oss idag, Erling!" Erling svarte:"Ansikt til ansikt skal ørner klores!"
Da sa kongen:"Vil du gi deg, Erling?" "Det vil jeg," svarte Erling. Så la han ned hjelmen og sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet til kongen. Så tok kongen og stakk ham i kinnet med spissen av øksa og sa:"Merket skal han bli, kongesvikeren." Da løp Aslak Fitjaskalle fram og hogg øksa i hodet på Erling så den sto i hjernen. Det var et bane-sår, og der mistet Erling livet.
"Nå hogg du Norge ut av hendene mine," sa kongen. "Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg," svarte Aslak.
Bøndene førte Erlings lik tilbake til Sola. Det er sagt om han at han var den gjeveste og mektigste mann som har levet av dem som ikke var konge.
"Fram, fram, Krists menn, korsmenn, kongsmenn"
Kong Olav førte hæren sin ut gjennom dalen og stanset ikke før han var kommet til Stiklestad. Da fikk de se bondehæren. De så en flokk menn komme ned fra Verdal, de hadde vært ute og speidet og hade kommet ned like ved der kongens menn var. De visste ikke at det var så kort i mellom dem. Flokken var ledet av Rut fra Vigg. Det var tretti mann. Da sa kongen at mennene hans skulle gå mot Rut og ta livet av ham. Det var de raske til. Rut og hele flokken hans ble drept.
Kongen ba menne sine stige ned av hestene og gjøre seg ferdige der. Så tok de til å fylke (stille opp) hæren og sette opp merkene. Olav sa:"Jeg tror det er best at Harald, bror min, ikke er med i kampen, for han er bare barnet ennå." Harald svarte:"Jeg vil være med i kampen, og har jeg så små krefter at jeg ikke klarer å holde sverdet, vet jeg råd for det. Vi kan binde håndtaket fast til hånden." Harald fikk det som han ville, og ble med i slaget.
Da kong Olav hadde fylket hæren sin, holdt han manntall. Det viste seg at de var 3600 mann. Kongen talte til sine menn. "Jeg vil at folk skal dele seg i flokker, og folk som kjenner hverandre, skal stå sammen. Vi skal merke hele hæren vår, sette et hærmerke på hjelmene og skjoldene våre, tegne det hellige kors med hvitt på dem, og når vi kommer i kamp, skal vi alle ha ett ordtak:"Fram, fram, Krists menn, korsmenn, kongsmenn."
Slaget på Stiklestad
Så førte bøndene hæren sin fram på Stiklestad. Der var kong Olav med sin hær. Fremst i bondehæren gikk Kalv og Hårek med merket. Da de møttes, tok ikke kampen til med en gang, fordi bondehæren ikke var like langt framme alle steder. Tore Hund gikk sist med sin flokk. Han skulle sørge for at folk ikke stakk av når hærropene hørtes. Bøndene hadde dette ordtaket for å egge bøndene til kamp:"Fram, fram, bondemenn!" Det er sagt at bøndene ikke var færre enn 14400 mann.
Nå kom Tore Hund fram og gikk foran merket med sin flokk og ropte:"Fram, fram, bondemenn!" Så satte de i hærropet og skjøt med både piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop slik de hadde lært:"Fram, fram, Krists menn, korsmenn, kongsmenn!" Da de bøndene som sto ytterst i bondehæren hørte dette, ropte de det samme som de andre ropte, og da de andre bøndene hørte det, trodde de at de var kongsmenn og brukte spyd og våpen på de. Det falt mange før de kjente hverandre igjen. Det var vakkert vær og sola skinte fra klar himmel, men da slaget begynte, la det seg en rød sky over himmelen og over sola, og før slaget var slutt, var det mørkt som natten. Kong Olav hade fylket (stilt opp) hæren sin på en bakketopp, og de løp nedover mot bondehæren slik at bondehæren bøyde unna for dem. Da var det like før bondehæren flyktet, men lederne deres sto fast, og det ble en hard strid.
Kong Olav dør
Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst, hogg, og de som sto bak dem, stakk med spyd, og de som sto bakover, skjøt spyd og piler, eller kastet stein og økser eller kastespyd. Det ble en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider. Det ble tynt med folk foran Kong Olav. Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte på, likeså den flokken han hadde rundt seg.
Nå kjempet kong Olav tappert og modig. Han hogg til Torgeir fra Kvistad tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker og hodet ble delt i to og falt av. I det samme fikk Tord banesåret, men før han døde, satte han kongens merke så hardt i bakken at det sto.
Kong Olav dør
I bondehæren gikk nå Tore Hund sterkt frem. Kong Olav hogg til Tore Hund, men sverdet beit ikke. Tore hogg til kongen, og de vekslet slag med hverandre. Kongen sa til Bjørn stallare:"Slå du hunden som jern ikke biter på!" Bjørn tok øksa i hånden og slo. Hogget kom rett i aksla på Tore, og han sjanglet under slaget. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene (slektningene) hans, og frendene ga Olav banesår. Da stakk Tore Hund Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet og ga ham banesår. Tore sa da:"Slik spidder vi bjørnene." Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og traff ham i venstre beinet ovenfor kneet. Torstein ble straks drept av en av kongens menn. Kong Olav lente seg opp til en stor stein, kastet spydet og ba Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund ham med spydet. Stikket gikk inn under brynjen og opp i magen. Da hogg Kalv til kongen, og det hogget traff ham i halsen på venstre side.
Nå flyktet kongehæren. Mange var hardt såret, og mange var så utslitt at de ikke orket noen ting. Bondehæren fulgte ikke etter dem. Det var mange som hadde venner og frender som de ville lete etter på slagmarken.
Det skjer under med kong Olav
Tore Hund gikk dit kong Olavs lik var, og stelte det, la liket ned og bredde et klede over. Da han tørket blodet av ansiktet, fortalte han siden, var kongens ansikt så vakkert, og han var rød i kinnene som om han sov, og ansiktet var mye lysere enn det det hadde vært mens han levde. Da det kom blod fra kongen på hånden til Tore, grodde såret han hadde der så fort at han slapp å forbinde det. Så fort grodde det. Dette vitnet Tore Hund selv for alle mennesker da man begynte å snakke om at kong Olav var hellig. Tore Hund var den første av kongens motstandere som hevdet at kongen var hellig.
Der kong Olav hadde ligget på jorden, kom det opp en vakker kilde, og syke folk ble helbredet av det vannet. Det ble stelt omkring kilden, og det ble bygd et kapell der.
Det blir sagt at Olavskirken nå står der som skuret sto, som kongens lik ble lagt om natten etter slaget. Den ligger nå midt i byen. Biskopen tok vare på hår og negler fra kongen, for de hadde vokst som på en levende mann.
Olav den Hellige var 35 år da han falt, og han hadde vært med i tjue store slag.