Reisen hans startet i hjembyen Deggendorf i Tyskland, og har gått på tvers av landegrensene før han for et år siden kom til St. Sunnivas kirke i Harstad.
- Det har vært en reise. Som ung utdannet jeg meg først som gartner, og etterhvert gikk jeg da inn i et kloster som var tilknyttet til et sykehus. Jeg jobbet der en stund før jeg fant ut at jeg ville bli prest, noe som ikke var mulig der. En dag kom det en prest fra Norge til sykehuset. Han skulle besøke en syk venn, og han spurte meg om jeg ikke ville komme til Norge, forteller sognadministrator og prest i Sankt Sunniva menighet Gunther Josef Jäger.
Veien fra ord til handling var kort, og 29 år gammel sto Gunther i Hamar, klar for å jobbe. Etter noen år som sykepleier, var tiden klar for å ta fatt på en ny utfordring i form av utdanning i Skottland. Filosofi, teologi og litt psykologi. Han ble diakonviet i Skottland og året etterpå reiste han tilbake til Tyskland hvor han ble presteviet. Etter et par år i Kristiansund som prest, gikk reisen tilbake til Tyskland igjen, og lærerutdanning. Der jobbet han som prest og lærer samtidig. Det ble for mye byråkrati for ham. Heldigvis kom det et nytt tilbud fra Norge.
- Da biskopen i Tromsø tok kontakt og hentet meg tilbake til Norge og Helgeland, ble jeg lettet. Der fartet jeg rundt som prest i ni år, og ble en av grunnleggerne i en ny menighet som het Den Hellige Ånds menighet. Etter noen år i Narvik, flyttet jeg i fjor til Harstad.
Familien
Hvorfor han endte som prest, er ikke Gunther helt sikker på. Familien kan ha bidratt, men han tror at de daglige menneskelige møtene har vært avgjørende for ham og han følte et kall fra Gud.
- Jeg kommer fra en religiøst blandet familie med både katolsk og luthersk kristendom. Min oldefar var luthersk og mine foreldre var lite praktiserende katolske. Selv som 19 år gammel, hadde jeg tatt en beslutning som førte til at jeg gikk inn i klosteret. Da jeg ble sykepleier senere, og fikk flere møter med forskjellige folk, vokste det såpass på meg at jeg ville bli prest, forteller han.
Det blir klart at Gunther har opplevd mye, og at det har formet han som person. Han har en god dose hverdagsvisdom å komme med. Det var spesielt en person som har påvirket ham. En munk ved klosteret han jobbet som gartnerlærling i.
- Det var en eldre munk i klosteret som gjorde et inntrykk på meg som førte til at jeg tenkte at dette kunne være noe for meg. Jeg hadde ingen såkalt frelsesopplevelse, så jeg kan ikke fastsette et gitt øyeblikk eller dato. Det har vært en langsom utvikling, ikke fra en time til en annen. Det har vært litt slik som livet, du vokser gjennom det. Det er en fin måte å uttrykke det på på engelsk: “There is much to learn through books, but even more through life”, smiler Gunther.
- De du møter på sykehuset har også gjort inntrykk på meg. Jeg synes det er det mest interessante stedet jeg har vært. Der er det både unge og gamle, de som blir friske og de som dør. Alle fra de mest ytterliggående prostituerte til en fyrste fra Lichtenstein. Det lærer man mye av, spesielt respekt og å møte mennesker uten frykt. Vi er alle mennesker.
Menigheten
Gunther forteller at menigheten hans i Harstad, strekker seg fra Grovfjord til Andøy og teller rundt 780 medlemmer. Han bruker en del tid på å reise rundt på gudstjenester, noe som går fint så lenge været holder seg. Menigheten her i Harstad er spesiell mener han.
- Vi er en frisk menighet bestående av flyktninger og arbeidstakere som har flyttet hit fra andre land. Det er over femti forskjellige nasjoner fra fire verdensdeler i menigheten. De eneste vi mangler nå er noen fra Australia eller New Zealand for å fullføre kabalen, flirer han og fortsetter:
- Jeg har hatt mange personlige samtaler med de i menigheten. En av grunnene til at jeg kom tilbake til Norge, var at i Tyskland så har en prest en menighet med flere tusen mennesker, og ender da opp som en forvalter, ikke en sjelesørger. Her er det mulig å få personlig kontakt.
Han informerer om at menigheten også ønsker å bidra til samfunnet, og at de blant annet organiserer et gratis norskkurs for de som trenger det på kveldstid. Etter brannen i menighetshuset 2015, mangler menigheten et eget sted å være. Noe Gunther håper de snart får gjort noe med.
Støtte
Den siste tida har flere asylmottak i området blitt lagt ned. Personlig synes Gunther at dette er trist for menigheten. Han forteller om en ung familie som bodde på Borkenes mottak, som ble flyttet til Saltdal, en uke etter dåpen av deres nyfødte barn.
- De var meget aktivt katolske, og der er det to timer til nærmeste katolske kirke. Det er trist både for oss og for dem. Det er vanskelig å følge opp noen som bor så langt unna, og for en troende katolikk er det viktig å ha menigheten i nærheten slik at du kan nå dem. Troen og språket kan være det eneste som gir tilhørighet når man kommer til Norge. Det skal ikke undervurderes, selv om man er ikke-troende. Man bør vise hensyn, ikke teologisk sett men psykologisk. Det som ikke betyr noe for meg, kan bety mye for en annen. Troen kan være en stor støtte når man blir revet vekk fra sitt hjemland. Da kjenner man igjen ett element, og kan støtte seg på det.
- Støtte er noe alle trenger, og uten god støtte og veiledning, tror jeg ikke at jeg hadde vært her i dag, smiler Gunther.
