MENINGER:

En sykepleiers betroelse

Jeg elsker jobben min, det å kunne hjelpe de som trenger det mest, å kunne bidra til livsglede og gode øyeblikk, det verdsetter jeg høyt!

Illustrasjonsfoto. 

Når dere som pårørende ikke makter mer, da tar vi over, noe vi gjør med glede.

nyheter

Det er det som holder meg gående, omsorgen jeg får gi, som sykepleier på et sykehjem. De som trenger meg, kommer mitt hjerte nært, blir så glade i dem alle, min andre familie.

MEN, det er et men!

Ikke alle verdsetter jobben vi gjør for deres kjære! Vi som hver dag gir av oss selv, slik at deres kjære skal ha det bra, har dere tenkt på hvordan vi har det?

Jeg er lei, frustrert og daglig gnager samvittigheten, snart er det ikke mer igjen! Negative tanker blir med hjem, dette fordi det kreves så mye mer enn hva vi kan gi. Tanker og følelser tar ikke pause!

Vi som jobber med deres kjære kjenner han/hun NÅ, nå som hjelpebehovet er et faktum. Når dere som pårørende ikke makter mer, da tar vi over, noe vi gjør med glede.

Vi vet hva som har vært, det blir oss fortalt! Men vi vet også hva som er og hva som blir, ting vil aldri bli som før igjen. Ærekrenkelse, mistillit, fortvilelse, har vi ingen verdi?

Til tider føler vi oss ingenting verdt, som et gammelt teppe som blir tråkket på! Enda alt vi gjør for deres kjære er av omsorgsfull handling som gir oss varme i hjerte og sinn. Aldri blir noe godt nok!

Når en pleier får en kommentar fra en pårørende: Dere har ødelagt alt for oss! Selv da må vi bite tennene sammen, for vi vet bedre.

Noen ganger vil vi bare gjemme oss! Slikt ødelegger for vår glede i arbeid med det som skal gi oss følelse av mestring. At vi betyr noe og utgjør en forskjell.

Vi har ikke vært, men er her nå! Ikke til ydmykelse, men til for din kjære!