GJESTESKRIBENTEN:

Jeg savner DEG, harstadværing. Du er krydderet jeg ikke visste jeg trengte i livet mitt.

Forskerne diskuterer fortsatt seg imellom om akkurat når arten menneske så dagens lys.

For jeg savner DEG, harstadværing. Du er krydderet jeg ikke visste jeg trengte i livet mitt.

nyheter

Likevel er én ting sikker og visst. Vi mennesker er, og har alltid vært, flokkdyr. Det er i flokken vi finner trygghet fra fare og bekreftelse på at vi er. Det er gjennom blikket til de andre at vi selv kommer til syne. Derfor er det smertefullt å stå utenfor flokken.

Når jeg hører om mennesker som av en eller grunn og på en eller annen måte står utenfor flokken, er det vondt å tenke på. Om det er i klassen, på arbeidsplassen eller i byen vi bor i. For vi har alle behov for å bli sett, for å bli anerkjent, for å være en del av flokken.

Nå kan et virus ha gitt oss alle erfaringer og kunnskap som vi kan bruke til å skape et rausere og varmere samfunn når alt dette er over. For viruset har skilt mange av oss fra flokken vår. Kanskje har koronaen på den måten gitt flere forståelsen for hva utenforskap og ensomhet faktisk innebærer, hvordan det føles på kroppen? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men for meg har koronaen vært et brutalt ettårsstudium i hva fraværet av den store flokken faktisk betyr for meg.


Pål Sørvoll hos Sam Lekeland:

–Skikkelig kjipt å få en slik melding

Pål Sørvoll ønsker å understreke at personen som var innom Sam Lekeland ikke ble smittet i deres lokaler.


For nå er det snart ett år siden et visst virus over natten erstattet myke former med liv i alle farger med en kald firkant. Der jeg var vant til å møte et annet menneske med kroppsspråk i hele sitt register, sitter jeg nå dag ut og dag inn og stirrer inn i en kald og flat skjerm. Det er mennesker der på den andre siden, men alle nyansene og alt det vi forteller uten å si et ord, har gått tapt på veien gjennom linser, bredbånd og x antall kilometer i luftlinje.

Vi forsøker vel alle, som best vi kan, å redusere tapet av alt det som blir sagt uten ord. Leter etter den rette vinkelen mot kameralinsa for å virkelig se mennesket på den andre siden av eteren. Øker volumet på de lystige eller alvorlige tonene i stemmen for å understreke betydningen av det vi sier. Slenger på en passende emoji eller tre i chatter og sender hjerter og applaus som reaksjoner på det som blir sagt. Mens vi smiler og smiler med øynene til kråketærne gror vinger og flyr ut av skjermen.

Kroppsspråk har blitt sjeldenhet. Et helt essensielt grunnstoff som plutselig har gått ut av produksjon. En hverdagsvare som plutselig har blitt den ypperste form for luksus.

Sultefôret på det ordløse språket oss mennesker imellom, har selv de mest dagligdagse hendelser blitt en fest for meg. Hente posten og kanskje få et glimt av naboens smil og hånd løftet i en ordløs hilsen? Dagen er reddet. Ta bussen og kanskje møte et åpent blikk fra en jeg deler byen med? Håpet brenner. Gå på butikken og faktisk slå av en løs prat om laktosefri melk og kvitteringer med et pustende menneske med mimikk i tre dimensjoner? Tårene pipler frem i øyekroken.


Utvider åpningstiden lørdager

Lørdag 6. mars skrives det polhistorie i Harstad: For første gang kan Vinmonopolets butikk i byen ha åpent til kl. 16:00 på lørdager.


Det sies at man ikke vet hva man har før man mister det. Og gudene skal vite at jeg kjenner på den følelsen her i den antiseptiske koronaboksen. Aldri har jeg vært så glad i mennesker – og aldri har jeg savnet dere mer. Det spiller ingen rolle om jeg kjenner deg eller ikke. Om det var smil eller motsatte meninger vi utvekslet før. Om det var et flyktig møte i kamp over den siste korianderen i grønnsakdisken eller en gjentakende, hjertelig knuseklem som var møtepunktet vårt. Jeg savner den store flokken som Harstad er.

Når koronaen på et eller annet tidspunkt tar med seg alle sine variasjoner og mutanter og drar dit pepperen gror, håper jeg denne lærdommen er skrevet inn i hjertet mitt for all fremtid. At jeg fortsatt lar meg berøre av alt det fargerike kroppsspråket vi snakker hele tiden. At jeg ikke glemmer å ta deg inn med hele pakken, om det armer i kors, en nervøs hånd gjennom luggen eller kråketær som kjemper om plassen rundt øynene dine. At jeg husker å møte blikket ditt og bekrefte at jeg ser deg også.

For jeg savner DEG, harstadværing. Du er krydderet jeg ikke visste jeg trengte i livet mitt. Og når jeg slipper ut av koronaboksen skal jeg drysse deg over hver eneste hverdag.

For du og jeg, vi trenger hverandre. Vi er alle en del av den store flokken som kalles Harstad.