Håpet om at det nye skal bli bedre

Vi har feiret nytt år. Feiringen innledet ikke akkurat et enklere kapittel i fortellingen om korona, vaksiner til tross.

- Jeg pleier alltid å bli fylt med en stille ærefrykt framfor et nytt år. En slags forventning, skriver Kari S. Hay i dette Håpshjørnet. 

nyheter

Til og med her hos oss er det så alvorlig at ordføreren må si: «Vi har ikke kontroll…» Vi får lov til å ha begravelser, men ikke gudstjenester. Prester og menighetspedagoger finner kreative løsninger på konfirmantundervisning – utendørs. Kirkene er åpne i helgene for folk som ønsker seg en stille stund i det hellige rommet. Vi skal unngå å besøke hverandre. Så langt har vi sluppet regelrett portforbud. Vi kan gå i butikken – og vi kan gå i marka. Jeg er veldig takknemlig til oppfinnerne og produsentene av piggsko. Slike sko gjør meg i stand til å gå «runden», som vi kaller stien vår opp på høyden, gjennom granskogen, ned på myra, over hogstfeltet – og tilbake.

Ellers sitter jeg, som de fleste andre, på hjemmekontor. Man sparer faktisk en del tid på det. Transportetappene tar tid. Jeg får lest mer. Jeg jobber meg inn på et fagfelt der jeg skal bidra til å skrive en bok. Jeg har en trivelig livskamerat og turpartner – som iblant velger å slå av på tempoet og gå sammen med meg, dersom det nå skulle være fare for blindholka…

Jeg pleier alltid å bli fylt med en stille ærefrykt framfor et nytt år. En slags forventning. Om året som var har vært vanskelig, har jeg alltid et håp om at det nye skal bli bedre. Regner med at mange kjenner seg igjen i dette – tror ikke det er særlig originalt. Men jeg liker den følelsen. Det blir en slags markering av å legge noe bak seg å starte på nytt.

Jeg går inn i noe som ingen hittil har kludret til – ikke en gang jeg selv. Da jeg var barn, feiret vi ofte nyttår hos farmor og farfar på Lille Tøyen. Der hørte vi båtene på havna i Oslo tute – alle på en gang – og samtlige kirkeklokker ringte inn det nye året. Det var høytidelig. Så braket det løs med kinaputter, stjerneskudd, bengalske fyrstikker og «gresshopper». Noen turte til og med å sende opp raketter. Jeg var ikke av de tøffe. Faren min og fetteren min koste seg med smell og kruttrøyk. Jeg likte best stjerneskuddene. Da kunne jeg stå helt stille og se på de kalde, vakre stjernegnistene som sprutet ut fra pinnen jeg holdt på armlengdes avstand. Sammen med lyden av båtene og kirkeklokkene er dette sterke barndomsminner fra ei tid da det meste var under kontroll.

Det var to ting som likevel alltid var forbundet med frykt i mitt barnesinn. Det var KRIG og BRANN. De voksne snakket så mye om den skumle tida «under krigen». Selv om jeg ikke hadde opplevd dette, ble de voksnes krigserfaringer mine sekundærerfaringer. Det var mange fortellinger. Det var uro rundt historiene. Det var også noe som ikke ble fortalt. Brann hadde jeg opplevd, så jeg visste hvor skummelt det var. Likevel, det var en tro på at livet lot seg kontrollere. De voksne hadde ansvar. De voksne var trygge. Det de sa, var sant. Jeg folder mine hender små – Gud var der, og Jesus var på søndagsskolen – på bilder - med blå kappe og ring rundt hodet og et lam på armen. Eller han stod foran en brun, buet dør uten håndtak – og banket på. At håndtaket manglet, var jo klart. Den døra kunne jo bare åpnes innenfra.

Som voksen har jeg mange ganger tenkt på klokskapen til mine foreldre. De tredde ikke noe nedover hodet på meg. De ga meg tolknings-systemer og rammer, bilder og fortellinger. Og i alle fortellingene var det et håp. Ikke alltid tydelig eller uttalt. Det bare var der. Jeg har lært å håpe. Jeg har lært at det finnes muligheter til endring, og jeg har lært at jeg kan velge hvem eller hva jeg åpner døra for, og hva jeg stenger ute. Jeg sitter med nøkkelen.

Jeg kontrollerer så visst ikke korona-situasjonen. Ingen av oss gjør det. Viruset muterer og finner på nye, rare ting. Men jeg kontrollerer til en viss grad hvor sterkt det skal få styre livet mitt. På innsida. Smittevernregler er jeg pålagt å følge. Det er en felles tjeneste vi gjør for hverandre. Jeg velger å se på det som solidaritet- eller nestekjærlighet. Jeg velger å beskytte meg med munnbind og forsøker å finne litt ulike varianter, så blir det et valg der også.

Alle begravelsene jeg har forrettet i har lært meg mye om hva jeg ellers ikke kontrollerer. Sykdom og lidelse rammer – også helt uavhengig av korona. Min venninne døde da hun var 33 år gammel. Hun lærte meg at også med tanke på de mest alvorlige sidene ved livet har jeg et valg: Jeg kan velge å ta imot hver dag som en gave. Som et mirakel: Jeg lever i dag også! Og jeg kan velge Ludvig-varianten å rygge inn i det nye året – det kan bli verre og farligere!

Gje meg handa di, ven, når det kvelder – i disse tider kan vi bare ta imot med hjertet! Det er vel bare Guds hånd som er garantert smittefri…

Godt nytt år!