Anmeldelse av stykket «Pust»:

Er det overhodet etisk riktig å sette barn til verden slik den er?

Når passer det å få barn? Og er det overhodet etisk riktig å sette barn til verden slik den er? Kanskje det beste er å adoptere? Disse spørsmålene er det paret i begynnelsen av stykket «Pust» stiller seg.

Skuespillerne fra Riksteatret, Axel Bøyum og Kamilla Grønli Hartvig, kler hverandre, skriver Harstad Tidendes anmelder.  Foto: Pressefoto

nyheter

Vi publikummere dras inn i verdenen til dette moderne kjæresteparet: gjennom gleder, forelskelse, sorg, utroskap, fødsel og død. Det er så gjenkjennbart og realistisk: Alle livsfasene de går igjennom, all kommunikasjonen de har: Vi har vært der eller er der. Redselen for fremtida har vi også, tankene og uroen for hverandre. Og ikke minst kjærligheten vi har til et annet menneske; den er vi heller ikke god på å sette riktige ord på. Ofte blir det misforståelser og tvetydigheter. «Pust» tar opp dette, og mer til, for teaterstykket er 90 minutter med hurtig dialog, og replikkene går kjapt mellom rolleinnehaverne. Men tida går fort, og alvoret brytes tidvis av småhumoristiske situasjoner og utsagn. Som når hun tar graviditetstesten og må ha hjelp for å få det til.


Hadde disse fire holdt til i en større by, hadde de vært kulthelter

En uslåelig bande. Slik beskriver vår anmelder liveshowet til podcasterne i Nedtelling.


«Pust» (eller «Lungs» som stykket egentlig heter) er skrevet av den britiske dramatikeren Duncan Macmillan. «Lungs» fra 2011 er vel hans mest kjente teaterstykke og har blitt satt opp på en rekke scener over hele verden. Duncan Macmillan tar opp sosiopolitiske problemstillinger i skuespillene sine. Her i «Pust» er forholdet mellom to mennesker hovedtemaet, mens klimaspørsmål noen ganger er del av samtalen mellom de to, spesielt i begynnelsen. Det er med andre ord både evig aktuelt og tidsaktuelt.