Håpshjørnet:

Freden vinnes ikke én gang for alle

Sist søndag drakk jeg kaffe med to nye fredsarbeidere. Du leste rett: FREDS – arbeidere.

Peace sign gesture isolated on white 

nyheter

To ungdommer som bryter av studieløpet sitt i Tyskland for å jobbe – omtrent gratis – på en skole som gjør alt den kan for at mennesker med ulike forutsetninger skal forstå hverandre, og lære av hverandre. På den måten ønsker de å bidra til fred og forsoning blant folk sånn i sin alminnelighet. Samtidig er hele prosjektet et forsøk på å gjøre godt der nazistene gjorde ondt. Skoler og institusjoner i Nord-Norge er aktuelle samarbeidspartnere.

I Uppsala ligger det et fredsforskningsinstitutt som kirkene eier. Ikke den protestantiske kirken. Ikke den katolske eller den ortodokse. Kirkene sammen eier dette instituttet og forsøker etter beste evne å kaste lys over de grunnleggende årsakene til konflikter. Det neste skrittet er å undersøke hvordan land og lokalsamfunn kan komme ut av fastlåste situasjoner. Til dette trenger de fredsarbeidere. Det pågår et kontinuerlig arbeid for å utvikle stadig nye «Tools for peace», altså verktøy for fred. Forskere, lokale høvdinger, lærere og fotfolk – sammen søker de å utvikle stadig nye metoder, for stadig nye og vanskelige situasjoner. Men de gjør det. Noen mennesker jobber med dette på heltid. Ikke bare i FN. Ikke bare på universiteter og høyskoler. På grasrota der folk står midt i det vanskelige livet, enten det gjelder krig, terrorhandlinger, pandemier, naturkatastrofer eller sult og tørke. Instituttet i Uppsala søker å dokumentere og formidle alle de små skrittete som fører videre. Fred er som kjent ikke nyhets-stoff. Det er krigen som selger. Derfor velger jeg å bruke dette håpshjørnet til å fortelle om fredsarbeidet. Det er bare de som dreper drømmer som tjener på at slike historier forties. Drømmedreperne gnir seg i hendene for hver enkelt som overgir seg til apatien.

Visste du at kvinner i Somaliland stjal våpnene fra mennene og sønnene sine og gravde dem ned i skogen? De samme kvinnene møttes på tvers av klaner til ikkevolds-trening og nettverksbygging.

Har du hørt om våpenbålet i Timbuktu i Mali, der stridende parter etter lange forhandlinger gikk med på å hive våpnene på bålet for å få en slutt på konflikten mellom nord og sør. Noen hadde jobbet hardt og lenge for å få det til. Nå må de begynne på nytt. Freden vinnes ikke en gang for alle…

Taizé i Frankrike er et tverr-kirkelig fellesskap som hvert år samler tusenvis av mennesker – særlig ungdommer. Ideen oppstod etter andre verdenskrig. En mann vi kaller Broder Roger startet det hele. Han så alle de foreldreløse barna i Europa – på begge sider av de ulykksalige frontlinjene. Han tenkte på hvor lett det er å arve en krig – eller arve et hat. Derfor dannet de et fellesskap der voksne fra ulike trossamfunn levde sammen i et stort kollektiv der de tok inn barn som hadde mistet sine. Selvfølgelig var barna fra ulike sider i konflikten. Nå måtte de leve sammen. Broder Roger og vennene hans var fredsarbeidere.

Jeg besøkte Taizé for noen år siden. Vi var omkring 2500 mennesker der. Under en av de felles lunsjene møte jeg en ung kvinne. Hun var fra Bosnia. Vi som er voksne husker den vonde konflikten og massakren i landet. Kvinnen var muslim. Hun fortalte at hun hadde valgt å ikke flykte under krigen. Søsteren hadde kommet seg unna. Selv ble hun i Sarajevo. Da var hun kanskje 18 år. Da jeg spurte hvorfor hun ikke hadde reist sammen med søsteren og kommet seg i sikkerhet, svarte hun: «Jeg ville være der og hjelpe alle de stakkars ungdommene som ikke hadde noe sted å gå.» Hun var selv bare 18. Jeg glemmer henne aldri. Hun var en fredsarbeider.

Fredsarbeiderne på skolen der jeg jobbet, er kreative mennesker. De finner på mye som ikke kunne skjedd så mange andre steder. Det var pølsefestival og filmfestival. Det var fredsfestival og dragefestival. Ett år tok de initiativ til å oppfylle et helt spesielt ønske: En rullestolbruker ønsket så sterkt å komme seg opp på Sætertind. Det er den høyeste toppen i vårt område, over 1000 m. Kort sagt: En umulighet! Fredsarbeiderne og noen lærere trosset alle ods og dro av gårde. De trillet, trakk og bar rullestolen så langt det gikk. Deretter bar de gutten. Han kom opp og fikk oppfylt drømmen sin, som etter hvert også ble drømmen til hele teamet.

«Salige er de som skaper fred for de skal kalles Guds barn». Det står i Bibelen. Det senker seg en forunderlig fred over kveldssamlngene i Taizé. Vi diskuterer og studerer hele dagen. Alle fortellingene gjør inntrykk. Men kvelden er alltid viet sang og bønn. Alle 2000+ samles i den enorme kirken, som egentlig bare er en slags mega-brakke. Da jeg var der, fikk alle et levende lys i stake og en skammel med seg inn. Sangen bølget som et teppe av dempet lyd. Barn fra alle sider av de til en hver tid pågående konflikter var der. Sangene trykkes på mange språk. Vi henger med så godt vi kan. Hva handler sangene om? Om fred og rettferdighet. Om håp. Om Kristus som det indre lyset som leder og gir varme. Om en Gud som alltid er på ofrenes side. En Gud som hele tiden kaller nye fredsarbeidere. En fredsarbeider sover ikke på vakta si. Fred er å skape, se stadig nye muligheter.