Meninger:

Matproduksjon og fotavtrykk

Under meninger i Fiskeribladet mandag 28. januar skriver Ragnar Tveterås, professor i økonomi et utsagn som jeg er delvis enig i: «Vi skal ikke skjemmes av å holde på med en næring som er krevende og har fotavtrykk». Han burde tilført: «Som ikke går på naturens premisser».

NORMALISERING Når en negativ utvikling av artsmangfold i næringskjeden foregår over lang tid, oppfattes dagens situasjon som normal for mange, hevder forfatter av leserinnlegget.  Foto: Illustrasjon

nyheter

Vi bidrar alle til klimaforandringer som påvirker naturens produksjonsevne for mat og ingen kan vel motsi det! Jeg vil imidlertid ta for meg havbruk (oppdrettsnæringen) som i all støyen om klima har gått under radaren og er den største trusselen til biologisk mangfold nederst i næringskjeden langs kysten vår. Der finner vi mikroorganismer som danner grunnlaget for en fantastisk rikdom og et stort mangfold av arter som er grunnlaget og mat til toppen av næringskjeden. Matproduksjon i havet er som kjent flere ganger mer produktiv enn tilsvarende areal i jordsmonnet på land.

Har vi tilstrekkelig kunnskap om kystens helsetilstand og bunnfaunaen gjennom de siste 65 år med prøver fra faste stasjoner? Svaret er nei. Når en negativ utvikling av artsmangfold i næringskjeden foregår over lang tid, oppfattes dagens situasjon som normal for mange. Den er derimot skremmende unormal for oss som startet vår fiskeriaktivitet i lettbåten sammen med basen som fjortenåringer. Da hang notbåtene fremdeles i daviten på hoved- fartøyet i slutten av femtitallet. Vi opplevde kystens utrolige rikdom inntil havforsker Devolds anbefaling medførte at hele feitsildstammen som småsild ble kokt opp i sildoljefabrikkene.

Mange av oss fiskeskippere fikk i Gravdal 1966 meget verdifulle kunnskaper fra en dyktig rektor om viktigheten av det som skaper grunnlaget for hele næringskjeden i havet og samspillet mellom klima og naturessurser. Ragnar Tveterås gikk den samme fiskeskipperlinjen i 1979, men var ikke så heldig som oss til å ha en biologiprofessor til å forklare grunnlaget i næringskjeden.

Siden vi ikke har dokumenterbare forskningsresultater fra stasjoner langs kysten over lang tid om kystens helsetilstand, må jeg bruke erfaringskunnskap og dokumenterbart kunnskap for å skape en god forståelse av de utfordringer vi står ovenfor. En oppdrettskonsesjon for laks utgjorde et volum på 12000 kubikk og ble estimert til samlet utslipp av næringssalter som tilsvarte en by med 48 000 innbyggere i sin tid.

Finnmark og Troms kan ha inntil 945 tonn laks i en tillatelse, men det er ingenting veien for at den ene tillatelsen kan produsere det dobbelte i løpet av et år så lenge det ikke overstiger 945 tonn laks hver gang. Det er 53 lokaliteter for oppdrett i sør Troms og hver lokalitet kan ha flere konsesjoner.

Jeg tar utgangspunkt i 53 konsesjoner og ganger med 48000 og kommer frem det ligger en by i sør Troms med 2.544.000 innbyggere som slipper all kloakk urenset ut. Mange husker Oslofjordens store forurensingsproblem og fortvilelse over at den engang fiskerike fjorden var livløs. Det førte til milliardinvesteringer i renseanlegg og etter noen år var torsken tilbake. Jeg er undrende og lurer på om kystens fjorder er mindre verd enn Oslofjorden.

Store laksemerder av notlin må vedlikeholdes og vaskes. De blir impregnert med giftstoffer og tungmetaller for å unngå hurtig tilgroing som begrenser vanngjennomstrømning. Andenes har et av mange slike anlegg og vaskevannet slippes urenset ut i havmiljøet som skal være vår fremtid.

Kjære Erna, ta en god pustepause og klargjør grunnlaget for at vi blir ledende på miljøvennlig havbruk.