I Harstad Tidende 17. juli har Sandra Borch, stortingsrepresentant for Sp i Troms, et lengre innlegg om norsk forsvarspolitikk under dagens borgerlige regjering. Under tituleringen «Høyres svik av Forsvaret» går hun til angrep på nevnte partis forsvarspolitiske talsperson, Hårek Elvenes, som Borch mener kun taler dagens regjerings sak, og ikke har fått med seg forrige regjerings – den rødgrønne – sitt initiativ til blant annet innkjøp av F35-fly. Videre hevder Borch at det «å kalle bevilgningen ‘historisk’, er temmelig pompøs retorikk fra Elvenes.»

Nå kan Elvenes sikkert svare for seg selv, og det vil overraske om han ikke også gjør det, men undertegnede vil likevel blande seg (hvor er det blitt av preposisjonene i norsk språkbruk?). Jeg anser meg nemlig mer nøytral enn både Borch og Elvenes i dagens forsvarsdebatter, partiløs som jeg er. Man har riktignok tjenestegjort i Forsvaret selv, men vært «ute av systemet» siden 2003 (etter nedleggelse og etterarbeid v/DKNs stab i Harstad) – og «ute av form» siden 2007 (etter hjerneslag). På tross av forannevnte «minuser» føler man at en både tør og bør meddele sin oppfatning om dagens forsvarspolitikk.

Det hører med til historien at avgåtte forsvarssjef, general Harald Sunde, meldte seg inn i Borchs parti våren 2017(?), og er nå benyttet som forsvarspolitisk rådgiver for Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Verdikonservative og forsvarsvennlige Aftenposten hadde 2. mai 2017 en lengre kommentar til at general Sunde ville redusere antall store bataljoner i Hæren fra tre til to. Han ville kutte Heimevernet fra 45.000 soldater til 30.000. Han ville kutte i distriktsstaber, antall baser og treningssentre i Heimevernet, som Drevjamoen (v/Mosjøen) og Setnesmoen (v/Åndalsnes). Han la ned den desidert best trente avdelingen i Heimevernet, HV-016. Han foreslo offentlig å strippe Garden for militær opplæring, som den eneste stående avdelingen nær Oslo.

Videre skrev Aftenposten for vel et år siden, blant annet: «Alt rimer svært dårlig med hva Senterpartiet ønsker i dag. Sp kjemper nemlig hardt for Heimevernet, og for et fortsatt liv for flystasjonen på Andøya, på bekostning av Evenes. Som forsvarssjef foreslo Harald Sunde å kutte ut flytrafikken til Andøya, og redusere antall overvåkingsfly her fra seks til fire.» Tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) hadde den gang (primo mai i fjor) også sine kommentarer til den pensjonerte general: Hun peker på at Sunde i sin tid som forsvarssjef foreslo et mye mindre heimevern enn det som i dag er vedtatt, i tillegg til sterke reduksjoner i Hæren. Mao. er Søreide, paradoksalt nok, her helt på linje med de to «gamle» Sp-rivalinner, Sandra Borch og Liv Signe Navarsete. Disse har i senere tid entes på to forsvarsområder, nemlig styrking av Heimevernet, inkl. det til sjøs, og opprettholdelse av Andøya Flystasjon. Begge saker som Harald Sunde altså har gått inn for det motsatte av.

På blant annet ovenstående bakgrunn tør en hevde at et politisk parti med ledende representanter som «bærer sprikende staur» innad i partiet, i hvert fall mht. forsvarspolitikken, er verre enn den situasjonen «salige» Per Borten beskrev – som statsminister i den borgerlige koalisjonsregjering for rundt 50 år siden (sent 1960-tall). Uttrykket er for øvrig senere benyttet av mediene, som f.eks. om situasjonen innad hos De rødgrønne, især knyttet til personkonflikten mellom tidligere nevnte, noe omstridte, sogne-kvinne Navarsete, og ikke mindre stridige SV-er Kristin Halvorsen. Dette på tross av nedenstående defensive karakteristikk av sistnevnte parti.

Nei, skal en for lite seg på Senterpartiet for å styr(k) e norsk forsvarspolitikk fremover, kan en like godt la «pasifistpartiet» SV – som dagens forsvarsminister, Frank Bakke-Jensen, nylig kalte Audun Lysbakken og hans øvrige NATO-fiender – gjøre det …