Harstad Tidende ønsker ikke å løfte frem Tore Hund som den råe og brutale kristenkongemorderen. Men hvorfor engasjerte ikke avisa seg for Bjarkøy og regionrådet sitt prosjekt om vikingskip på Bjarkøy? Vikingtida bør markeres på en eller annen måte på Bjarkøy.
Når vi nå begge ønsker en ekstrarunde, så kan vi starte med å drodle med navnet «Selshemnaren». Selshemnaren er kongens spyd brukt til å hevne Tore Sel, kongens gårdsstyrer på Karmøy, som Asbjørn på Trondenes drap og derfor fikk tilnavnet «Selsbane». Da Asbjørn ble drept med dette spydet var begravelsen på Trondenes. I begravelsen overrakte Sigrid spydet til Tore Hund med følgende ord ifølge Snorre: «Her er no spydet som sto igjennom Asbjørn, son min, og blodet er på enno; da kan du hugse betre på at det høver til det såret som du såg på Asbjørn, brorson din. No gjorde du som ein kar om du sleppte dette spydet såleis av hendene at det stod i brystet på Olav Digre, og det seier eg deg, at du blir kvar manns niding om du ikkje hemner Asbjørn.» (Det norske Samlaget)
Det samme spydet ble så brukt på Stiklestad av Tore Hund til å hevne Asbjørn Selsbane. Bør ikke da spydet hete «Selsbanehemnaren»? Tore Hund bærer spydet, men det er Asbjørn Selsbane som spydet knyttes til.
Debatten om Selshemnaren eller Selsbanes seil, har en lei tendens til bare å bli brukt for turistnæringa. Men selv denne næringa er tjent med å være historisk korrekt. Vikingene hadde bare råseil, så det vannsøyla på havna bør bare gå under navnet seilet. Vi har heller ikke bruk for et minne over Karmøyværingen Tore Sel. Turister vil avsløre slike lettvinte gimmiks.
Til 1000-års jubileet bør vi få frem konflikten som den gang sto i landet. Opptakten til Stiklestad-slaget begynte med en kornboikott av vår landsdel fordi kongen ikke fikk Hålogaland inn under seg. Asbjørn Selsbane trosset kongens boikott og dro til onkelen Erling Skjalgsson, «rygekongen». Han bodde på Sola og holdt på makta si fra Lindenes til Sognefjorden. Den politiske motstanden til samling av Norge til et rike var dermed størst i nord med Sigrid Skjalgsdatter på Trondenes og Tore Hund på Bjarkøy. Finnmark var enda ikke med den gang. Det var ingen grunn til at landsdelen skulle godta et overherredømme bygd på vold og brutalitet, først fra Olav Tryggvason og så fra Olav Digre. Vår landsdel var økonomisk sterk og selvstendig. Fisk, skinn, pels og ikke minst finneskatten var ressurser kongen ville ha.
Om Tore Hund var hedning, er i denne sammenheng uinteressant. Kampen om kongemakta på Stiklestad sto mellom Olav Digre og Knut den mektige, begge var kristne. Kristendommen hadde uansett vunnet på Stiklestad. Vi behøver ikke å godta at Tore Hund skal fremstilles som rå og brutal hedning. Han samarbeidet med kristne. Han sto tvert om for toleranse og selvstendighet for Hålogaland. Og han ble en av hærførerne for bondehæren på Stiklestad.
Det er viktig at vi til det nasjonale jubileet løfter frem den politiske historia til Tore Hund og ikke bare overlater det til kirka, turistnæringa eller makthaverne i sør i å beskrive den viktige nasjonale historia vi er en del av. Vi var da og er nå et økonomisk maktsentrum i landet, men blir stadig vekk politisk overstyrt.