Hvem har det vel mer hektisk enn en bunadsyerske i disse dager. Hanifa Bibi er en av dem. Fra tidlig morgen til sein kveld jobber hun utrettelig med stoffer og mønstre, nål og tråd, som hun har gjort de siste syv-åtte årene. Men i dag gjør hun det i sitt eget syatelier, som hun etablerte på Tunneset i Harstadbotn for halvannet år siden. Nylig mottok hun svennebrevet i bunadtilvirkerfaget, som en av få i Troms fylke. I Harstad er hun i dag den eneste som har godkjenning for å produsere Nordlandsbunaden, også mannsdrakten, for salg. Det er ikke få arbeidstimer hun legger ned i døgnet for å få ferdig bestillingene før konfirmasjoner og 17. mai. Det går i bunader døgnet på tamp.

- Denne har jeg lovet ferdig til i morgen. Det blir nok jobbing utover kvelden, sier hun, mens hun håndsyr på en cape med bitte små usynlig sting. Ved symaskinen ligger en påbegynt stakk, og ved ene veggen henger ferdige og uferdige bunader. For det meste Nordlandsbunader, også en staselig mannsdrakt.

Kreativt håndarbeid

Hanifa Bibi kom fra Afghanistan til Harstad gjennom familiegjenforening i 2005. Mannen hennes var kommet i forveien. Sammen ville de skape seg ei fremtid i Harstad, og Hanifa ønsket seg først av alt en jobb. Men først måtte hun lære norsk.

- Etter at jeg hadde gjennomført norskkurset, ønsket jeg å komme meg ut i jobb så fort som mulig. Men jeg hadde ikke mye å skryte av på CV-en, forteller hun.

Men hun visste hva hun ville. Det måtte bli noe kreativt. Noe med håndarbeid.

- Jeg har alltid vært glad i å skape med hendene. Hjemme lærte jeg å brodere da jeg var 6-7 år. Både duker og klær. Det var ikke vanlig å brodere etter påtegnet mønster. Vi laget mønstrene selv etter hvert mens vi sydde, forteller hun.

Broderi fra Afghanistan

I Harstad hadde hun latt seg imponere av vindusutstillingene på Bunadsstua. De fargerike bunadene og festdraktene vakte stor interesse hos den håndarbeidsglade ungjenta.

- Jeg hadde med meg et lite tøystykke med egne broderier fra Afghanistan da jeg troppet opp på Bunadsstua for å spørre om jobb, sier hun.

Det lille broderiet skulle vise seg å bringe hell. Hun ble tatt inn i varmen, fikk opplæring og fast ansettelse etter seks måneders prøvetid.

Svennebrev

Innehaver av Bunadsstua, Rønnaug Eilertsen, har aldri angret. Hun har bare gode ord å si om sin tidligere ansatte.

- Hun troppet opp hos meg uten papirer. Men jeg skjønte straks hva som bodde i henne da hun viste meg den broderte brikken fra sin egen kultur. Hun begynte i det små med å falle forklesømmer og en del håndsying. Hun var tålmodig og engasjert fra første dag, og etter hvert ga jeg henne mer og mer ansvar. Det er ingen tvil om at hun kan faget sitt, jeg har stor tro på henne, sier Eilertsen, som selv la ned virksomheten i 2016 av helsemessige årsaker.

Men Hanifa ville ikke gi opp bunadsøm. Hun overtok en del av utstyret og åpnet sin egen systue, Bunadsøm Harstad AS, nøyaktig fem år etter at hun begynte i lære på Bunadstua. Siden har virksomheten bare vokst.

- Jeg har vært heldig og gått i god skole. Alt frem mot svennebrevet har jeg lært hos Rønnaug, sier hun, og legger til at bestillingene strømmer inn fra hele landet. Året rundt.

- Senest i dag fikk jeg ei bestilling fra Bergen. Nordlandsbunad. Det er den de fleste vil ha, helst den blå. Akkurat nå har jeg ti bunader som skal være ferdig til 17. mai.

Vil satse

I tillegg til å produsere Nordlandsbunader, har hun erfaring med å montere Lofotbunad, Trønderbunad, Senjabunad og Målselvbunad, samt Tromsbunad og Nord-Norges festdrakt fra Troms. Mange oppdrag har ført til seine kvelder.

- Når barna har lagt seg, fortsetter jeg med håndsøm hjemme. Det er alltid noe som skal gjøres ferdig. Det kommer jo roligere perioder innimellom, men det er likevel alltid nok å gjøre. Jeg har allerede en del bestillinger til 2019 og 2020, sier hun.

Tålmodighet

Bunadsyeren gir seg ikke der. Hun vil satse fremover, få noen dyktige ansatte, ta imot flere oppdrag. Kanskje en dag bli lærlingbedrift.

- Målet mitt er å vokse gradvis. Jeg stortrives med dette arbeidet. Selv om det er mye tålmodighetsarbeid, blir jeg aldri lei. Etter hvert har jeg planer om å søke Bunadnemnda om godkjenning for andre typer bunader. Jeg har allerede behov for en ansatt, men det har ikke vært lett å finne noen som kan faget, sier hun.

Innimellom bunadene henger også en vakker festdrakt, hennes egen folkedrakt fra hjemlandet. En fargerik, fotsid kjole i silke med sirlige små broderiborder, tilhørende Hazara-folket.

- Denne sydde jeg selv for mange år siden. Jeg har ikke sydd min egen bunad ennå, men kanskje en dag…

FINGERFERDIG: Håndsøm krever nøyaktighet og tålmodighet.