I 1951 var Magnus Eliassen fra Kilbotn en av i alt 160 «arbeidere og funksjonærer» ansatt i S/L NNS. Han var akkurat den typen som salgslaget søkte å få innenfor produksjonslokalene: Født og oppvokst på landsbygda, med kunnskap og erfaring fra arbeid og stell av dyr. Eliassen så muligheter for å tjene bra til livets opphold i den store, nye organisasjonen som salgslaget framsto som. Han begynte som hjelpearbeider i slakteriet som den gang var ledet av slaktermester Olaf Jensen. 1. januar 1952 ble slakteriet godkjent som offentlig slakteri og eksportslakteri som det eneste i Nord-Norge. I 1954 var det 26 mann ansatt i anleggets produksjonsavdeling.
Murarbeid
Firma Kr. Strøm A/S hadde hovedentreprisen på Sentralslakteriet for Nord-Norge i Havnegata 5. Murarbeidene i det som på folkemunne kom til å hete «slakteriet» var betydelig. Arkitekten hadde tegnet inn et formidabelt antall fliser. Vi har ikke fått det verifisert, men mye taler for at det var murmester Ole P. Hansen som fikk underentreprisen på denne delen av arbeidet med bygget. Gjennom samtaler med eldre Harstad-borgere bekreftes at «han Ole P. var den dominerende – om ikke eneste murmester den gang». Det var ikke nok murersvenner i Harstad til å kunne forestå alt arbeidet, men vi vet at murmester Hansen hentet murere både sørfra og fra Danmark. De fleste av dem som kom hit reiste heim igjen etter fullført arbeid, men noen ble og gjorde Harstadværinger av seg.
«Hortensia»
Et års tid etter at Magnus Eliassen begynte som hjelpearbeider sammen med de øvrige tre i slakteriet høsten 1950, var det fortsatt dårlig stelt med å få orden på tilførselen av innmeldte dyr til slakt i Harstad. Det var svært dårlig respons fra rederne i de rutegående fartøyene med hensyn til å ruste opp båtene slik at de ble egnet til å frakte levende dyr. «Hortensia» av Harstad ble leid inn til å føre slakt til Harstad, helt fra Skutvik i Hamarøy i sør til Lyngenfjorden i nord. Båten fikk satt inn en grov dørk i lasterommet. Det ble festet spilltau i fastskrudde ringer i skutesida og laget improviserte sauebåser når det var nødvendig. Dette gikk så bra at det framprovoserte bedringer fra de rutegående også. Dette førte i sin tur til at det rett ofte oppsto kaos i dyremottaket og derved på slakteriet i Havnegata. Rutebåtene tok med storfe, hester og sauer i så stort monn at det ble fullt på Salgslaget. Når fjøsen ble full ble det laget provisoriske innhengninger i bakgården mot kaia. Dyra kunne ikke slaktes samme dag de ankom, de måtte ha minst ett døgn på land for å roes ned etter den urolige transporten på havet. Tidvis ble det da arbeidet døgnet rundt med slakting, til man igjen var a jour.
Mye ull
Det økte på med medlemmer som leverte ull også, det hadde igjen sammenheng med gode priser og at fra 1953 var det kun medlemmer som fikk levere ull til Salgslagets mottak. Årsmeldinga det året sier at det ble nytegnet mer enn 5500 medlemmer det året. Ull-lageret, som enda var i 2. etasje, over fjøset i Salgslagets nye slakteri på Hamnneset ble så fullt at man måtte «ut på byen» for å finne plass. I november 1954 startet byggingen av ullvaskeriet, også det med Kr. Strøm som hovedentreprenør.
