Av: Professor em. Nils Magne Knutsen

Mange gode ord og mye velfortjent beundring strømmer nå inn til avisredaksjonene i anledning av Ottar Broks’ død. Hans betydning for nordnorsk samfunnsdebatt har vært så stor og så allsidig, og han var selv en så frodig skikkelse, at det har vært vanskelig å overskue hans energiske og kreative virksomhet.

Mitt første møte med Ottar Broks var i Studentersamfundet i Oslo i slutten av 1960-tallet. Jeg var blitt norskstudent på Blindern og engasjert av Aftenposten for å referere de livlige og engasjerte debattene som foregikk der i denne tida. Foredragsholderne var gjerne kjente skikkelser. Ottar var bare i starten av sin karriere, men hans debattbok fra 1966, Hva skjer i Nord-Norge, hadde vakt mye oppmerksomhet.

Ottars foredrag vakte stor jubel, hans avslappede og folkelige, og slagferdige form var helt perfekt for en ungdommelig og delvis radikal studentgruppe.

Da Ottar var ferdig med sitt foredrag, begynte diskusjonen. Jeg tok mot til meg og ble med, for belønningen var fristende: Alle som tok ordet i debatten, ble nemlig invitert til nachspiel i Studentersamfunnets lokaler i Uranienborgveien nr.11. Der havnet også jeg, og i løpet av kvelden ble jeg for første gang kjent med Ottar. Det ble et vennskap som varte hele livet; dels fordi vi seinere ble kolleger ved Universitetet i Tromsø, dels fordi vi var begge var debattglade, og dels fordi vi begge var interessert i nordnorsk historie og nordnorsk litteratur.

En av de siste debattene jeg husker, var startet av en historiker som hadde lagnsert ei forklaring som han trodde kunne vise forskjellen på mentaliteten til nordlendinger og vestlendinger:

Nordlendingene er bundet til tradisjonen, for de vet at skreien kommer på faste tider på bestemte faste plasser, f. eks. i Lofoten.

Men vestlendingene vet aldri hvor silda kommer til lands, derfor må de være klar til å stadig skifte plass for å få fangst, derfor har de vært nødt til å bruke fantasi, de har vært nødt til å improvisere.

Denne endringen har i årens løp ført til en grunn-karakter hos folket, påsto historikeren!

Ottar gikk sterkt til felts mot denne teorien, og som vanlig var hans innlegg beriket med mange slagferdige eksempler!

Etter mange begivenhetsrike år kunne jeg invitere ham til min 75-årsdag i Oslo, en bursdag som foregikk i Karl Eriks gjestfrie hus. Som ventet holdt Ottar en fantastisk tale for jubilanten, og som vanlig var Ottars tale preget av

slagferdige og morsomme anekdoter fra hans faglige og politiske karriere.

En av anekdotene handlet om fiskeren Odin Hansen fra Andøya, som til sin overraskelse var blitt valgt inn på Stortinget for SV. Som stortingsmann ble han sendt på en delegasjon til Japan, hvor han fikk hilse på den japanske fiskeriministeren, som presenterte seg som herr Suzuki.

Guiden forklarte at Suzuki er et ganske vanlig navn i Japan, omtrent som Hansen i Norge. Ja, æ har jo en påhengsmotor som heter Suzuki, fortalte Hansen. Og resten av besøket i Japan presenterte Odin Hansen seg som Odin Suzuki!

Stor jubel!

Da Ottar nærmet seg de 90, besøkte jeg ham på Majorstua, og jeg fikk da anledning til å lære ham en av de få ting han ikke behersket, nemlig å lage en korrekt slipsknute, for uka etterpå han skulle han i begravelse.

Noen uker seinere fikk jeg en storartet takk for slipsknuten, nemlig en stor samling av nordnorsk litteratur,  20 stappfulle esker med gamle og nye nordnorske bøker som Ottar hadde tatt vare jo på.

Denne store samlinga viser Ottars livsvarige kjærlighet til Nord-Norge, og dette minneordet er skrevet i dyp respekt for Ottar som hele livet kjempet en kamp for et sterkere Nord-Norge.