Skrevet av: Wemunn Aabø.

Kjære Jens Martin. Du var min aller første venn. Vi møttes i en søledam i Lødingen, hvor vi hadde det så artig at vi begge måtte spyles i badekaret med klærne på. Vi var ikke gamle, og søledammen ble starten på et langt vennskap. Du bodde på Lødingen. Jeg flyttet til Skånland. Men min mormor var din nabo, og jeg var på Lødingen hver sommer, påske og i mange helger. Det gikk ikke mange minuttene fra bilen vår svingte opp på tunet hos mormor før du sto på døra. Eller jeg på døra hos deg.

Du var interessert i musikk og data allerede som ung. Første gang jeg hørte Pink Floyd The Wall var hos deg. I rommet ditt i hjørnet i andre etasje i huset sang Pink Floyd «We dont need no education…». Vi sang med, men sluttet fort da vi begge fort ble enige om at ingen av oss hadde sangstemme som var sangene verdig. Men vi lyttet. Og vi så filmen. På video. Også spilte vi TV-spill. Tennis, hvor to vertikale streker sendte en firkant mellom seg. I ettertid har jeg funnet ut at spillet het Pong. Verdens første store dataspill. Du var tidlig inne i dataalderen. Mer avansert følte vi oss når vi piratkopierte dataspill til 80-åras hjemme-PC. Det jeg husker var at du allerede da var dyktig til å programmere, og bedre skulle det bli: Du utdannet deg til IT-ingeniør og din siste jobb var som overingeniør på Universitetet i Oslo.

Du likte turlivet og det var en fryd å være på tur med deg. Vi var ikke gamle nok til å kjøre bil, så vi syklet. Med fiskeveske og fiskestang dro vi til Slåttdalsvannet og områdene rundt. Fiskekort kjøpte vi ikke, så vi måtte være forsiktige. En gang gikk vi på hver vår side av et vann da jeg hørte et hyl og ett plask. Du hadde uforvarende kommet borti et vepsebol med fiskestanga, og måtte berge deg med å hoppe i vannet. Det var heldigvis sommer. Og du var snartenkt. Fisk fikk vi, og den ble spist med en gang. Beste bålplassen var der elva renner ut. Foran treet med «Fisking forbudt»-skiltet. Dette var spenning i hverdagen. Vi fisket også torsk på moloen og området rundt fergekaia. Fangsten ble med bra hell solgt til franske turister i fergekø, i en tid hvor ferga gikk fra sentrum.

Påsken vi gikk opp Strandstinden fra feil side ble på mange måter et høydepunkt i vår turkarriere. Veivalget var en grov feilnavigasjon. Turen varte mange timer mer enn den skulle. Vi var praktisk talt utslitte da vi kom ned, men humøret var på topp. Og vi følte mestring. Vi hadde beveget oss i bratt terreng, vurdert fremkommelighet og snøskredfare fortløpende og klart oss. Vi var glade, men gikk aldri den ruta igjen. Turinteressen beholdt du etter at du flyttet til hovedstaden. Jeg var bare med deg. Det var en tur jeg ikke glemmer. Du var en mester på å lage god mat på bål. God var du også på de dype samtalene. Du var ettertenksom, og sjelden bare enig med siste taler. Det brakte samtalene videre, enten det bare var oss eller vi var flere i gjengen på Lødingen.

Vi var en god gjeng: Du, Tommy, Espen, Rune, Vibeke, meg og et par til. Vi lekte sammen som små, og hadde videokvelder hvor vi døgnet da vi var ungdommer. Du var på mange måte limet i gjengen, og mye av aktivitetene foregikk rundt huset der du bodde. Alle var med, ingen ble holdt utenfor. Det var sjelden uenigheter. Aldri baksnakking. Jeg kommer aldri til å glemme det gode miljøet i Lødingen. Et miljø som aldri ville blitt det samme uten deg. Vi tok utdanning og yrkesvalg som gikk i ulik retning. Men da vi traff hverandre igjen i Oslo etter noen år, var det lett å ta opp tråden. Samtalen gikk lett over god mat og gode historier, og diskusjoner om fotoutstyr som var en annen felles interesse. Jeg var imponert over bildene du tok, særlig de fra Lødingen i mørketida. Du var flink til å dra hjem til din mor i Lødingen hver jul og sommer. Det er vanskelig å forstå hvor tungt tapet av deg er for Brynhild og dine søsken Trond og Beate med familier.

Kjære Jens Martin. Du hadde så mange turer du skulle ha gått, så mange vafler du skulle stekt på bålet og så mange netter du skulle sovet i en hengekøye under et tarp. Slik ble det ikke. Du gikk bort altfor tidlig. Bare 52 år gammel. Du blir aldri glemt. Hvil i fred, min gode venn!