Hans ble innskrevet på skolen før han var 6 år. Jeg var for liten, knapt 4, men jeg gikk der også og lærte å lese og skrive.

Han gikk ut av folkeskolen da han var 12 år, og av framhaldsskolen i Grov da han var 13. Så sendte foreldrene våre ham til Ørland, til besteforeldrene, for å gå på realskole der. Han klarte opptaksprøven, men kom ikke inn fordi han var så ung. Da sendte de ham til en slektning i Glomfjord, der han gikk et år på realskolen på Ørnes.

Året etter tok han opptaksprøven på Troms off. landsgymnas. Aldersgrensen var 16 år, og han var ikke 15 enda. Men han kom inn, og han var en stjerne.

En stjerne var han også i realfagsstudiene på Blindern etterpå, der han tok geografi hovedfag. Han gjorde feltarbeidet i Kvænangen og lå på sofaen på studenthybelen sin og dikterte hovedoppgaven til en medstudent fra Talvik som hadde tatt kurs i maskinskriving. Hans tok en god eksamen. Senere prøvde den andre med mindre hell å kopiere metoden. Det var ikke så enkelt. Hans geografikunnskaper var legendariske. Han kunne uten å blunke plassere ethvert sted på kartet med riktige koordinater for lengde og bredde. Og han hadde en tilsvarende hukommelse for årstall og resultater i idrett, spesielt vinteridrett.

Hans var svært musikalsk og svært jazzinteressert. På Blindern ble han en nær venn av Thorgeir Stubø – så nær at han var fadder til den yngste sønnen hans. De delte også interessen for fiske og villmarksliv og tok årlige mannfolkturer til Laksefjordvidda for å fiske om somrene. Thorgeir sendte tekst og bilder til bladet Friluftsliv, der Hans fremsto som en viking med krøllet hår og skjegg over hele forsida og på to sider inne i bladet. Det var i 1976. Han barberte seg før han kom hjem til faren. Ellers hadde det blitt rett ut.

Etter studiene var han tre år lærer i den store ungdomsskolen på Lyngseidet, derav to år førstelærer. Så søkte han seg til Ankenes ungdomsskole, der han tilbrakte sitt yrkesaktive liv i mer enn 30 år, først og fremst som matematikklærer. Han var sensor i matematikk i Nordland i årevis, og også oppmann på sensormøtet ett år. Det ville han ikke fortsette med fordi han mistrivdes med møter og seremonier. Han snakket med varme om mange elever som han var klassestyrer for i alle de årene på Ankenes.

Fordi han var så god i nynorsk, så ble han også satt inn som hjelpelærer i norsk i Randi Rensaa sine klasser. Det er ikke vanlig å sette inn en realfagslærer som hjelpelærer i nynorsk. Men Hans bevarte hele sitt liv sin Grovfjord-dialekt og hadde et veldig godt språkøre, musikalsk som han jo var. På Nord-Norsk Studenthjem var han bestyrerinnens favorittstudent nordfra fordi han snakket så ren dialekt, der han satt i ull-lestene sine i dagligstua og spilte bridge med vår felles venn Stein Indregard fra Narvik, blant andre. Bridgen dyrket han til fulle i Narvik senere. I det miljøet fikk han mange venner. De verdsatte hans treffsikre replikker og barske humor, og hans fortellerevne. Hans kunne for den del like gjerne ha kommet fra overvintring på Øst-Grønland når det gjaldt å opptre ekte og uten jåleri. Han var ikke noe fasademenneske. Han gjennomskuet alt hykleri og sa hva han mente om det.

Foreldrene våre i Grovfjord besøkte han jamt og trutt i helgene og i feriene. Han felte ved og sørget for brensel til dem, og malte huset. Han og vår mor hadde friske replikkvekslinger. «Men en ting er jeg glad for, og det er at du aldri har giftet deg!» ropte hun. «Nei, jeg har aldri villet noe menneske så ondt som å få deg til svigermor!» svarte Hans. Hun var svært misfornøyd med at han ikke ville sette opp pinner og måle snorrett da han satte ned påler i den steinete marka bak fjøset for å sette opp gjerde rundt gulrotbedene hennes for å holde sauer og hunder ute. «Ingen sku tru at du e universitetsutdanna!» ropte hun. «Eg e ikkje universitetsutdanna i å slå ned gjerd`staura!» ropte han tilbake.

Tilsynelatende hadde han en jernhelse og var aldri bort fra skolen. Han hadde gode kolleger og venner. Og naboene i huset der han bodde, viste seg å være veldig snille og hjelpsomme da helseproblemene kom.

Det første hjerteinfarktet kom i år 2000. Han ble halvt uføretrygdet i et par år. Diabetes fikk han på 90-tallet, og psoriasis var et stort og synlig problem. Nytt infarkt og en stor hjerteoperasjon kom i 2014, samtidig med kreft. Han overlevde. Ny kreft et par år etter, som han også overvant. Så var det langvarig og livstruende infeksjon i 2019, svekket balanse med fall og bruddskade i 2021, og nå til slutt blodforgiftning. Det ble for mye.

En venn og klippe fra bridgemiljøet dukket opp da han kom tilbake fra UNN i Tromsø i 2019. Han har hjulpet ham med alt praktisk og støttet ham psykisk og fått lagt til rette at han fikk kjøpe seg inn på Alleen nå i april. Der bodde han i en og en halv uke før den siste sykdommen. Venners navn skal man skrive med gullskrift. De äro så få bland sanden i havet. Olav testet fremdeles positivt på korona da jeg skrev til ham natt til søndag at Hans lå på det siste.

Han ringte til sykehuset og fikk komme inn på intensiven og holde Hans i handa og støtte ham og følge ham det siste stykket på hans jordiske vandring til han døde fredfullt ved tretiden om natta. Før det hadde jeg som bor i Grovfjord lest for ham på telefonen de bønnene for en døende kristen som står i vår bestemors gamle salmebok, etter hans ønske. «Jesus sa: Jeg er veien og sannheten og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Tror du det?» leste jeg. «Ja.» For hver pause i lesingen bekreftet han med Ja. Hans var aldri ateist. Han sa han forsto ikke at noen kunne være så sikker på at det jordiske livet er alt som finnes. «Hvordan vet de det?» spurte han.

Hans var en beskjeden mann som ikke krevde noe for sin egen del. Han var sine venners venn. Vi har fulgt hverandre som skygger gjennom oppveksten, gymnaset, studietida på Blindern, livet med våre aldrende foreldre hjemme i Grovfjord. Vi hadde felles referanser som vår mye yngre søster og hennes familie ikke deler.

Vi levde i samme tid og i de samme verdener, både akademisk og når det gjelder samfunnets forandringer. Jeg var der begge gangene da foreldrene våre døde. Nå fikk jeg være der også for Hans. Ringen er sluttet. Takk for de to parallelle løpene – med mye avstand, og med mye nærhet. Så nær, og dog så fjern.

Takk for alt.