HT mener:

Når ingen ser deg i det digitale samfunn

Har vårt moderne samfunn tatt digital «springfart» uten å se seg tilbake? Mange har noen av sine mest minneverdige, familiære opplevelser i forbindelse med høytider som jul og påske.

  Foto: Berit Roald / NTB

Så kan det tenkes at hver og en av oss har en vei å gå når det gjelder å løfte blikket fra Facebook eller navlen når det gjelder å se medmenneskene rundt oss.

leder

Andre kjenner ekstra på ensomhet i forbindelse med høytidene, nettopp fordi typiske familiesammenkomster kan forsterke utenforskapet.

Så har vi dem som er ensomme dag etter dag, år etter år, uten at samfunnet enkeltvis eller kollektivt er i stand til å «se» alle i hverdagen. I en slik kontekst er det neppe uvanlig at mange går bort i all ensomhet.

Det er vondt i seg selv, men NRKs reportasje om Michael 3. april blir stående som et stort varsku på vegne av vårt moderne, digitale velferdssamfunn.

Michael ble funnet i sin leilighet i Oslo, ni år etter sin død. Det avslørte melkepakkens datomerking. Ingen andre hadde fått det med seg, verken naboer, familie, sameie, borettslag eller offentlige kontorer. Hver for seg finnes det nok plausible forklaringer, men totaliteten gir et skremmende bilde av hvilken avstand og distanse til enkeltmennesker som kan oppstå når vi ikke tenker på mennesker som noe mer enn et fødselsnummer.

Hvis det finnes fordringer, skyld eller manglende utfylling av skjemaer blir de fleste av oss «jaktet» ned på rekordtid, men her er bildet annerledes. Selv i en verden der tverrsektoriell oppfølging er en sentral ambisjon, ender det med at absolutt alle rundt et enkeltmenneske toer sine hender. «Gammeldagse» tjenester i bank- og postvesen fases ut – og andre offentlige instanser som Nav og skatteetaten har kanskje ikke kapasitet eller rutiner til å følge opp.

Det er en strukturell svakhet som avdekkes i NRKs lille etterforskning – og det er grunn til å anta at vi kan bedre som samfunn, bare viljen er til stede. I den grad noen mener at pengene ikke er til stede, har rasjonaliseringen forlatt den etiske plattformen vi alle ønsker å ha. I all travelhet og digitalisering, må vi påse at enkeltmennesket er med på ferden videre.

Selvfølgelig skal man respektere de valg enkeltpersoner foretar seg, og det behøver ikke nødvendig være sosial omgang med andre. Poenget er at et hjelpeapparat må slå inn tidligst mulig, gjerne basert på at vi i dag har bedre forutsetninger for tverrfaglig kommunikasjon. Det kan handle om ensomme som blir syke og trenger tilsyn eller akutt hjelp – og da må det være en nødknapp som gjør at samfunnet automatisk stiller opp.

Vi har frivillige som gjør en fantastisk innsats på dette området, men selve oversikten og oppsynet med den enkelte må være en fellesoppgave. Så kan det tenkes at hver og en av oss har en vei å gå når det gjelder å løfte blikket fra Facebook eller navlen når det gjelder å se medmenneskene rundt oss.