HT mener:

Riv ned en av de siste mannsbastionene

Med et antall på litt over 6.000 fartøy, og rundt 10.000 fiskere, er under 300 kvinner i fast jobb som fisker i Norge. Få av disse igjen har egen båt.

Illustrasjonsfoto.  Foto: Erik G. Småland, Riksantikvaren

Alle ledd i bransjen, fra myndighetshold og ut til næringen selv, bør jobbe for at rekrutteringen av kvinner øker i årene fremover.

leder

Dette har selvsagt en rekke og sammensatte forklaringer. Fastgrodde mønstre og tradisjoner, et yrke preget av svært hardt fysisk arbeid, problem med å tilrettelegge for graviditet etc. Det er heldigvis endringer i emning, ikke minst siden bransjen selv er mer bevisst situasjonen enn tidligere.

Vi kunne for et par uker siden lese reportasjen «Nesten ingen andre er som Mari-Ann», om yrkesfiskeren Mari-Ann Johansen (53) i Tromvika i Tromsø kommune. Mari-Ann investerte i en alder av 45 alle sparepengene i egen sjark, som hun fortsatt drifter alene. At hun var en av få kvinnelige fiskere visste hun fra før, men tallene ble enda tydeligere for henne da hun kom inn i næringa.

«Gang på gang har vi sett kampanjer for å få flere menn inn i barnehager og kvinner inn i omsorgsyrker og i Forsvaret. Det har vært krav om kjønnsbalanse i kommunestyrer og i yrkeslivet for øvrig. Men aldri har jeg sett noen kampanje for å få flere kvinnelige fiskere. Min påstand er at det aldri har vært politisk vilje til det heller», sa hun litt oppgitt.

Hun har et poeng. Før i tiden var arbeidet til sjøs mer manuelt og preget av mange og tunge løft. I dag er maskiner og teknisk utstyr betydelig forbedret og utviklet. En bevissthet hos både bransjen selv, samt tilrettelegging fra myndighetshold burde sette fart på en utjevning.

«Norge skryter jo av å være fremst på likestilling og likeverd, og vi forteller våre barn at de kan velge hva de vil både når det gjelder yrkesliv og kjærlighet. Hvorfor skal ikke det gjelde fiskeryrket også?», spør Mari-Ann berettiget i reportasjen.

Tromvik-fiskeren påpeker at det frem til så sent som i 2018 var slik at dersom en kvinne som eide båt og fisket i åpen gruppe ble gravid, var det ikke anledning til å leie inn en skipper for å holde driften i gang. Resultatet var at flere i stedet bare måtte selge båten. Slik er det heldigvis ikke nå.

Likevel er systemet rigget slik at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i bransjen er bedrøvelig differensiert. Statistisk sentralbyrås tall viser at kvinner tjener mindre enn halvparten av den knappe millionen som en mannlig fisker tjener i gjennomsnitt. Forklaringa er trolig at de få kvinnelige fiskerne har kommet sent inn i yrket, og har måttet nøye seg med fiske uten kvote, som igjen betyr større begrensning på hvor mye de kan fiske.

Administrerende direktør Svein Ove Haugland i Norges Råfisklag sier at de nok ikke har satt høy nok prioritet på temaet kvinner i fiskerinæringa, men understreker at det i Råfisklaget skal være full likestilling, og viser videre til at det av totalt 64 ansatte er 33 kvinner, men at det samtidig er lavere andel i høyere stillinger, og at snittlønna også der er lavere.

Interessen for fiskeriene, fiskeryrket og næringa som sådan er heldigvis økende. God økonomi og bra tilgang på ressurser har gjort yrket attraktivt. Alle ledd i bransjen, fra myndighetshold og ut til næringa selv, bør jobbe for at rekrutteringen av kvinner øker i årene fremover. Det er på høy tid å rive ned en av de siste mannsbastionene i landet.