Skrevet av: Johan Lyngstad, Lavangen.

Svaret på dette spørsmålet må nødvendigvis bli et klart nei. Når jeg ser på kronikker og andre innlegg i avisene om barn og unges problemer i dag, er det ganske umulig å finne stoff som berører den betydningen heimen med egne foreldre har for barnets vekst og utvikling.

Senest ser jeg dette på et tosiders innlegg i Aftenposten 03.04.24. Det legger igjen grunnlaget under overskriften «Nyheter Unge i Europa, Toppkarakter og helt på bunn.» Innlegget som klart viser problemer i sin hverdag som ifølge Aftenposten av 03.04.2024 klart viser at holdning er at dette er det offentlige systemet som med dagens holdning, som er at barna i dag ikke lenger er underlagt foreldrenes ansvar når det gjelder utviklingen fra barn til voksen.

Utrolig nok er dette nå tildelt det offentlige systemet. Med min utdanning og arbeid som spesialpedagog i grunnskolen og seks egne barn, er jeg naturlig opptatt av barn og barns muligheter til vekst og utvikling. En utvikling som må være lik det som deres daglige foreldre egentlig skulle ha gitt dem for å gjøre dem til sunne og gode medmennesker.

Jeg har i den anledning skrevet en artikkel om heimens betydning for barnet. Jeg kalte artikkelen «Er våre barn i dag uten heim og foreldre?» Jeg nevner her at jeg har sett barn der foreldrene ikke har mestret sin oppgave. Men at jeg mest av alt har sett den betydningen heimen med en far og mor som har tid til å bry seg om barna sine, har. Omsorg betyr «å bry seg om». Men det krever tid og rom for å få det til. Men som når det oppleves, ikke kan erstattes på annen måte. Å se et barn som fører videre det beste i arven, evnen til nestekjærlighet, er nok for de fleste foreldre den største gaven de kan få. PS: Om noen nå i ettertid ønsker å lese min artikkel i ettertid, kan dere ta kontakt.

Vårt største problem i dag når det gjelder å være foreldre, er nok tiden. For i dag er foreldrenes økonomi avhengig av at både mor og far har lønnet arbeid utenfor heimen. Dette legger igjen grunnlaget for en løsning der barnet ikke lenger har et selvfølgelig samvær med foreldre og eldre søsken. Det samme gjelder samvær med tanter og onkler og besteforeldre, for de bor et annet sted i landet. I tillegg er det lite eller ingen tid til å være egen familie.

Etter kl. 06.00 om morgenen er det hektisk i de aller fleste familier. De fleste skal i barnehagen, resten på grunnskole eller vg. skole. Kl. 16.00 skal barna hentes på barnehage, grunnskole og/eller vg. skole. Etter en hastig middag som er laget uten barnas medvirkning, får de minste en time med egne leker på gulvet i stua. Så er tiden kommet for de minste å avslutte dagens vask og stell og sengelegging.

De eldste blir kjørt på ulike fritidstilbud. Disse skal igjen samles inn for lekselesing, mat og stell, og så sengelegging. Jeg har erfaring nok til å mene å vite at dette er den vanlige rutinen i de fleste heimer, med små justeringer. Det ligger her lite som gir et godt grunnlag for den læring vi så gjerne vil gi videre for våre barn.

I den daglige kampen for barn i slike heimer er det lite som støtter opp om den læringen vi så gjerne vil gi dem. De kan ikke lage selv den enkleste mat, de kan ikke engang vaske noen av klærne sine, selv om det er plagg de helst vil bruke igjen, i stedet for bare å kaste det når de blir skittent. I tillegg blir besteforeldre, tanter og onkler borte. Dette fordi deres foreldre har flyttet til en by med større muligheter til arbeid og videre utdanning. En by der du kan finne en tetthet på folk med opptil 40 familier over hverandre i noen høyhus. Det er da det blir vanskelig å knytte gode vennskapsbånd som helst skal vare livet ut.

Det blir også vanskelig når du eventuelt må flytte til et totalt annet sted fordi mor eller far må flytte til et annet sted. Hvem skal nå gi deg familiens livshistorie når den eldre delen av familien bor et helt annet sted. Jeg blir 89 år 1. mai, og jeg har 4 barn og 10 barnebarn i Oslo, 1 barn i Portugal, og har 1 barn og 1 barnebarn her hjemme.

Det er nok mange som her i innlandet av Nord-Norge, kjenner igjen situasjonen. Tilhørighet får du når du føler deg knyttet til stedet med alt det har å by på av natur, planter og dyr, mennesker og historie. Tilhørighet blir et teoretisk ord for vår situasjon. Tilhørighet er det du føler når du ser havet med fisken, skogen og fjellet, og du kjenner alle du møter på butikken du skal handle på. En annen del av det samme er åpenhet og tillit. All kjenner alle og vet noe om alle. Selv om dette kan virke litt skremmende. Det er trygt og godt å bo slik, litt utenfor allfarvei.

I dag er det byen som fostrer opp de fleste av våre barn. Dette fordi vårt samfunn har funnet ut at alle, både mor og far, skal delta i den virksomheter som er lagt opp til å passe for store virksomheter i byer.

Det innebærer også at hele den voksne delen, både kvinner og menn, må flytte med. Det innebærer også at barna ikke lenger får sin praktiske hverdag ervervet kunnskap ikke lenger får den samme kunnskap som før, og som omfatter en rekke praktiske ferdigheter som matlaging, vask og stell av både hus og klær.

Det samme gjelder kunnskap og erfaring fra den unike tilgangen vi i vårt liv på «landet» har til andre barn og voksne og til aktiviteter i åpen og frie natur. Tapet på tilgang og kunnskap om hvordan våre forfedre hadde det, er det nå bare tilgang til bare for de som elsker å lese i historiebøker. De som vokser opp i dag og lever opp i våre mange store byer, er fjernet fra muligheten til å lære om livets virkelighet, der egeninnsats er en selvfølgelig innsats om du vil være en del av det virkelige livet.

Vi må få våre politikere til å innse at store boligkomplekser med opp til 40 familier i hvert høyhus ikke gir barna de muligheter til vekst og utvikling som de trenger for å bli et godt samfunnsmenneske.

Det samme gjelder å finne gode løsninger for å styrke foreldrenes evne og mulighet til å være det vi mener med foreldreansvar. Jeg håper fortsatt på at foreldre i dag skal bli enda flinkere til å få barnas utvikling til å bli gode medmennesker i vårt fremtidige samfunn.

I den forbindelse ber jeg om at det legges til rette for at flere foreldre kan se seg tid til å ta seg av sine barn på en bedre måte enn i dag. Det kan til eksempel gjøres ved styrking av barnetrygden som kompensasjon for delfravær fra arbeid for å kunne ta seg bedre av sine barn.