Av: Frank Einar Hansen, Harstad

Det er helgefred i bygda. Lørdagskvelden brukes til familiekos med barnebarna. De hygger seg med diverse spill, litt lørdagsgodt, artige kommentarer, og litt forundring over en bestefar som er så lite oppdatert på deres dataspill. Kvelden får en prikk over i-en når pizzaen og brusen blir servert.

Kosen, hyggen og tryggheten preger hjemmet. Snart er det på tide å gå til ro. Få en god natts søvn i trygge omgivelser.

Det er krig i Israel og i Gaza.

Lørdagskvelden brukes til å rømme. Rømme unna bomber og granater – dødelige våpen som blir pøst utover landskapet som består av uskyldige sivile – barn, ungdom, voksne og eldre. Mennesker som sikkert har et STORT ønske i sitt hjerte. La det bli fred!

Men freden lar vente på seg.

Hamas sender tusenvis av raketter mot Israel.

Israel svarer med like dødelige midler.

Ondt skal ondt fordrive.

Skit i freden – leve hevnen!

Mens jeg sitter her og betrakter mine tre barnebarn, som oser av trygghet og glede, så ser jeg på TV barn som tydeligvis er blitt merket og skadet. Merket av frykten og bombenedslagene. Det eneste støvfrie feltet i ansiktet er der hvor tårene har rent nedover kinnene. Skadet på kroppen av splinter og ting som flyr gjennom lufta etter bombenes grusomme ødeleggelser. Noe så fullstendig meningsløst.

Jeg ser fortvilte foreldre. De vil beskytte sin barn, men hvor skal beskyttelsen iverksettes? De er på full fart sørover i Gaza – etter beskjed fra statsministeren i Israel.

Han har planer for Nord-Gaza. Skal det bombes? Skal alt av infrastruktur jevnes med jorden, slik at landskapet blir et ubeboelig bombekrater?

Det er vanskelig å vite hva som skjer i hodet til statsledere som går helt bananas.

Men hos dem som må flykte, ser en både redsel og fortvilelse.

Jeg ser igjen på TV, og oppdager at hjelp ikke kommer inn til de trengende. Her skal det knebles – for enhver pris. Medisiner og vann blir et våpen i kampen. Minimal tilgang skal svekke «fienden» – folket i Gaza, for det er ikke sikkert at Hamas har disse behovene. Har de tilgang til tusenvis av raketter, har de kanskje sikret seg både vann og medisiner fra «hemmelig hold». Skit i folkeretten. La barna sulte og tørste. La også de syke og gamle få kjenne på at de er «fengslet» i Gaza.

Så når fortvilelsen meg, på nytt, og jeg tenker på hva den norske majoren og journalisten Terje Marøy sa i 2002. «Krig er den endelige konklusjon på en mislykket politikk» .

Hvor lenge skal elendigheten påføres folk i regionen, på grunn av statslederes manglende vilje til å søke fred i stedet for krig? Hvor lang tid må det gå før statslederne tar til vett og skjønner at bomber og granater ikke gir fred – men mer ødeleggelser og hat? Hvor lenge må en vente før statsledere i regionen skjønner at dialog er bedre enn raketter? At en samtale under fire øyne er bedre enn flukt fra raketter?

Jeg føler med både palestinerne og jødene, og alle som på ulike måter blir skadet og traumatisert av denne «gordiske knuten».

Det heter at en gordisk knute kan løses ved drastiske grep. Jeg håper inderlig at dette drastiske grepet ikke er bomber og granater.

Den tysk-amerikanske vitenskapsmannen Albert Einstein sa en gang at «Fred kan ikke opprettholdes med vold. Den kan kun skapes med forståelse.

Tenk om ordet «forståelse» fikk større gjenklang i konflikten!

Tenk om Hizbollah, Hamas, Israels ledere, Irans ledere og andre prominente som kan bidra til fred, møtes til samtaler.

Tenk om barna i Israel og Gaza i stedet for frykt kunne få glede seg til en lørdag med fred og frihet, hyggelig fellesskap med jevngamle og foreldre.

Jeg er sikkert mer enn naiv. I manges øyne kanskje dum.

Men jeg sier som Martin Luther King: « I have a dream».