Av: Lena Røsæg Olsen, fylkesleder Norsk Sykepleierforbund Troms og Finnmark.

1. Kvinner tjener i gjennomsnitt 87,9% av det menn gjør. Dette til tross for at utdanning, erfaring og ansvar er det samme.

Manglende likestilling i samfunnet merkes godt på lønn. Kvinner jobber i stor grad i yrker som velferdsstaten har behov for og verdsettingen av den jobben er lavere enn i næringsliv i privat sektor. Selv om kvinner også her lønnes lavere enn menn.

Nå ser vi store rekrutteringsutfordringer til offentlige helsetjenester. Betydningen av lønn for å rekruttere, og ikke minst beholde kompetent arbeidskraft blir ikke tatt på alvor. Måten frontfagsmodellen praktiserer på i dag, opprettholder ulikhet og likelønn oppnås ikke uten at kvinnedominerte yrker i offentlig sektor verdsettes med egne økonomiske tiltak.

2. Det forskes for lite på kvinnehelse og sykdommer som rammer kvinner.

Kjønn har betydning for helse. Kvinner og menn har ulik biologi, vi lever ulike liv og rammes ulikt av sykdom.  Det forskes alt for lite på kvinnehelse og de sykdommene som rammer kvinner. Det medisinske kunnskapsgrunnlaget vi har i dag er i stor grad bygget på forskning av menn.  Jeg er helt enig med kvinnehelseutvalget som sier at dette ikke vil endres før vi får et systematisk arbeid fra myndighetene for å finne ut av strukturene som opprettholder forskjellen og nedprioriteringen. Det er heller ikke prioritert nok å forske på helse og levekår blant kvinner med funksjonsnedsettelser og blant samiske kvinner.

3. Like mange kvinner som menn melder yrkesskadesykdommer til NAV. 7 av 10 som får godkjent yrkesskader er menn.

Ved yrkessykdommer er kjønnsforskjellen enda større; 9 av 10 som får godkjent yrkessykdom er menn. Forskning fra FAFO viser at det er lavest sannsynlighet for å få godkjent yrkesskader i helse- og sosialsektoren. Det er på høy tid at arbeidet med yrkessykdomslisten gjenopptas. Ei liste som gjenspeiler yrkeslivet slik det var for 60 år siden. Blant annet må brystkreft etter mangeårig nattarbeid kunne gi rett til yrkesskadeerstatning.

Forskningen som ligger til grunn for yrkessykdomslisten er i hovedsak gjort i mannsdominerte yrker og mangler i typiske kvinnedominerte yrker. Belastningslidelser er derfor ikke tatt med i denne listen. Kvinner i helsesektoren må finne seg i at muskel og skjelettsykdom etter arbeid som krever forflytning av tunge pasienter, ikke blir erstattet. Og man bør helst ikke ta i mot pasienter som er uheldig og faller, da slike hendelser må påregnes og ikke gir rett til erstatning hvis man skulle skade seg selv i forsøket på å forhindre hendelsen. Er du derimot en mannlig fotballspiller som blir taklet og får en skiveutglidning i ryggen, så får du godkjent yrkesskade. Eller er en mann som har arbeidet med maskiner som gir ham vibreringsskader – det godkjennes som belastningsskade.

4. Svangerskaps- fødsel og barselomsorg nedprioriteres. Alle kvinner, og deres familier har lik rett til et likeverdig tilbud uansett hvor i landet de bor.

Manglende jordmoroppfølging, kortere tid på fødeavdelinger og stadig press på fødetilbudet. God oppfølging på dette området kan være av stor betydning for videre helsetilstand, men er ofte det som kuttes ned på først.

5. Kvinner jobber deltid i større grad enn menn. Kvinnedominerte yrker tilbyr i større grad deltidsstillinger enn mannsdominerte yrker.

Heltidsstillinger burde være en selvfølge. Særlig med dagens mangel på helsepersonell. Heltid for å kunne ha ei lønn å leve av, men også for å skape kontinuitet på arbeidsplassen. Dette gir bedre kompetanse- og arbeidsmiljø.

Med dagens og framtidens mangel på sykepleiere og helsefagarbeidere vil flere kvinner får en dobbel omsorgsbyrde da det vil være kvinnene som tar seg av sine syke pårørende.

6. Arbeidsklær og sko i hjemmetjenesten er ikke tilpasset arbeidssituasjonen. Se til mannsdominerte yrker, der er situasjonen annerledes.

Det er fortsatt normalen at de som jobber i hjemmetjenesten, går i klær beregnet til å jobbe inne på institusjon, og ikke der de må bevege seg inn og ut av bil i all slags vær. Det skuffes snø i tynne bukser, biler skrapes i kun kortermet kittel og alt yttertøy er ditt eget. Private klær som er uegnet til hyppig vask på høye nok temperaturer for å ivareta hygieniske prinsipper.

7. HMS-forskriftene handler i stor grad om fysiske forhold. Kvinner har ofte utfordringer knyttet til relasjonelt og emosjonelt arbeid.

Hvorfor blir kvinner syke? Forskning på dette området viser at 30-40% av sykefraværet rett og slett er fordi vi jobber med å ivareta mennesker i sårbare situasjoner. Nær menneskelig kontakt innebærer emosjonelle utfordringer til daglig. Vi må forholde oss til andres følelser og deres reaksjoner. Dette sliter over tid. HMS arbeidet må begynne å rette seg inn imot de faktorene som faktisk gjør at vi kvinner blir syke og oversette HMS begrepet slik at det passer kvinneyrkene. Vi får en akkumulerte belastningen over tid som gjør at mange kvinner faller ut av arbeidslivet alt for tidlig.

Det er ikke mangel på vernesko eller utstyr som gjør at kvinner gjennomgående har et høyere sykefravær enn menn. Det er mangel på vurderinger av arbeidstiden, belastningen av å ikke ha kontroll på arbeidsmengde og mulighet for pauser, og slitasjen i tøffe relasjoner uten god nok mulighet for ventilering.

Det foregår en strukturell diskriminering av kvinners helse. Det er ikke opp til den enkelte å ta individuelt ansvar – det er samfunnsstrukturen som må endres på myndighetsnivå. Jeg håper inderlig at kvinnehelseutvalget sin rapport ikke blir lagt i en skuff, men at tiltakene som foreslås blir iverksatt. Å prioritere kvinnehelse er å prioritere folkehelse.

Kvinnedagen er ikke en feiring av kvinner. Det er en kampdag. Det handler om samfunnet vårt. Et likestilt samfunn er et sunnere samfunn.