Hva innebærer eldrebølgen for oss alderspensjonister?

Er vi/jeg personlig forberedt på den situasjonen som vil komme, og hva kan/må jeg gjøre selv? Må jeg innrette meg slik at jeg må være forberedt til å ta et større ansvar? Ja, spørsmålene er mange, men likevel realistiske. Selv om vi gjennom lov er sikret at storsamfunnet vil og skal stille opp, så hjelper det lite dersom «hender og penger» er en knapphetsfaktor, og vi må bare konstatere at det er nettopp disse to faktorene som allerede har slått inn!

Da må det være fornuftig å tenke gjennom sin egen situasjon og sin måte å innrette sine siste leveår på. Det gjelder blant annet noe av det viktigste – egen boligsituasjon. De fleste vil erfaringsmessig bli boende hjemme lengst mulig. Men er det praktisk gjennomførbart å bli gammel i den boligen man har? Da må man tenke på mange fysiske ting som trapper, dørterskler, korridorer og dører som kan være til hinder for gå- og rullestol, og hvor lett er det å ta seg ut/inn av boligen, og hva med bad?

Og – hvordan blir det å holde kontakten med utenomverden – vi mister sertifikatet, men må likevel til butikken, legen, apoteket og så videre. Hva med nærhet til kollektivtilbud?

Disse spørsmålene og svarene er det vi/jeg selv som må forholde oss/meg til. Riktignok har kommunen hjelpere som vil kunne bidra med det praktiske, men jeg må selv erkjenne når tiden er moden for å endre på for eksempel boligsituasjonen.

Hva kan jeg så gjøre selv?

Et stort spørsmål er hvordan kan man holde seg frisk lengst mulig – og være fysisk aktiv.

For ei tid tilbake hørte jeg på et radioinnslag hvor en fagperson uttalte seg nettopp om dette temaet. Der ble det uttalt at forskning viser for eksempel at fallulykker er en av de hendelsene som hyppigst førte til institusjonsinnleggelser (sykehus, sykehjem). Om en slik hendelse inntreffer i høy alder og man brekker for eksempel lårhals, vil det kunne føre til at man aldri kom tilbake til « den fysiske standard» som før bruddet.

Derfor ble det sterkt understreket at forebygging var utrolig viktig! Eller som det ble sagt: «Trening er den viktigste medisinen når man blir gammel».

Da melder det seg en rekke spørsmål: Hvor mange av oss alderspensjonister er i den situasjonen at forholdene ligger til rette for å drive/delta i fysisk aktivitet? Hvordan komme i gang, hvem kan hjelpe å komme i gang? Hvor skal man henvende seg, og hvordan komme til/fra om man ikke selv kjører bil?

Dette er relevante spørsmål som mange stiller – men hvem kan svare?

Har kommunen et ansvar?

En kommune har ansatte/avdelinger som kan bistå i å hjelpe/legge til rette inn i alderdommen, men er det jeg kaller «forebygging» godt nok? Noen kommuner har en helsekoordinator, men jeg synes det mangler kapasitet til å fange opp alle alderspensjonister som kanskje vil trene og holde seg fysisk aktiv, nettopp for å klare seg selv lengst mulig, for det er dokumentert at kondisjon-, styrke- og balansetrening gir bedre livskvalitet og hindrer tidlig hjelp fra institusjon.

Jeg tror derfor at det vil være en god investering for enhver kommune å trappe opp tilrettelegging for fysisk aktivitet. Men, det finnes tilbud, og mange frivillig organisasjoner har tilbud til sine medlemmer (diagnoser).

Men hele tiden spørres det om; hvordan komme til/fra? Mange er enslige, bor usentralt og er avhengig av bil/drosje.

Det er her jeg mener kommunene bør ta et større ansvar, legge til rette for skyss, drive informasjon og motivere for å komme i gang.

Eldrebølgen er et faktum, og etter min oppfatning må den vies langt mer oppmerksomhet mot forebygging, trening og sosial aktivitet.

Mange grupper av innbyggere har sine talspersoner og avdelinger, for eksempel barn, ungdom. Hva med oss seniorer?

Kanskje det kunne være et fornuftig tiltak å gjøre som for eksempel Trondheim kommune har gjort, å opprette et eget informasjonskontor for seniorer som kunne bistå i de mange spørsmål og behov som eldrebølgens konsekvenser vil medføre og som krever tiltak.